Åtte organisasjoner prioriterte invitasjonen og deltok i møtet sammen med Statsråd Kjersti Toppe, statssekretær Ellen Rønning-Arnesen og representanter fra Bufdir og flere departementer. Organisasjonene var foruten Fagrådet - Rusfeltets hovedorganisasjon; Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), A-larm, proLAR-Nett, KoRus-Oslo, Actis, Sørlandet krisesenter og Norges Institusjon for menneskerettigheter (NIM).

For bare noen uker siden kom NIM med sin rapport Rus og menneskerettigheter, der de blant annet peker på samfunnets manglende erkjennelse av volden som mennesker med rus- og/eller psykiske problemer erfarer.

En rekke rapporter forteller om problemet

Rapporten fra NIM viser at mennesker med rus og/eller psykiske problemer ikke får den beskyttelsen de har krav på. Dette har vært kjent siden Bufdir utarbeidet en rapport i 2005 som fortalte at den vanligste årsaken til at mennesker ble avvist på krisesentrene var store psykiske problemer eller kjente rusproblemer. I 2014 bekreftet NOVA disse funnene og det samme skjedde med en kartlegging via Nordlandsforskning i 2019.  

Ønsket innspill

Toppe ønsker nå å revidere krisesenterloven og samarbeider parallelt med justisministeren om ny opptrappingsplan mot vold og overgrep. Hun lyttet aktivt da organisasjonene kom med sine innspill.

Departementet var tydelige på at forarbeidene til dagens lovverk er tydelig på at ingen skal avvises når de oppsøker et krisesenter og at kommunene må sørge for et tilsvarende tilbud om nødvendig. Når dette ikke skjer må en justere lovteksten til å bli tydeligere, sa de. 

Fagrådet hadde innhentet innspill fra flere medlemmer og sa blant annet dette til Statsråden:

Mange mennesker i aktiv rus opplever å ikke bli tatt på alvor når de erfarer vold, slik NIM beskriver i sin rapport. NIMs situasjonsbeskrivelse er god. Mange opplever rett og slett at de ikke har et reelt vern. Vi ser også stor grad av gruppetenkning når det gjelder mennesker med rus og psykiske problemer framfor individuelle vurderinger. Gruppetenkning forsterker fordommer, stigma og usynliggjøring. Det er viktig å styrke eksisterende tilbud og finne ut av hva krisesentrene trenger for å løse oppgavene. Det er mulig å gi særlig omsorg uten å gi særomsorg. Vi må også finne ut omfanget av dem som aldri oppsøker hjelp på krisesentrene. Kanskje vi kan lære noe fra tiden da det var en utfordring å inkludere menn i krisesentrene. Jeg hadde selv ansvar for et krisesenter i Skien på denne tiden og vi fikk mange verdifulle erfaringer på trygge og gode løsninger. Det er også viktig å finne samarbeidsformer med andre kommunale akuttilbud som kriseteam og rask psykisk helsehjelp. Øyeblikkelig hjelp funksjoner i sykehusene og ambulante team tilknyttet spesialisthelsetjenesten kan også være viktige støttespillere i å finne gode løsninger. Forpliktende samarbeidsavtaler mellom 1. og 2. linja kan være at TSB poliklinikk-behandler og ruskonsulent har et aktivt og formelt ansvar for å støtte opp og bistå når voldsutsatt rusbruker er i krisesenter. Da kan krisesentre være vel så godt egnet døgninstitusjon som noe annet hva gjelder rusmestring.
Jan Gunnar Skoftedalen, leder i Fagrådet 

Stine Langlete fra NIM vektla også viktigheten av å samordne tjenestetilbudene og understreket problemet med en gjennomgående mangel på å erkjenne volden som innbyggere med rus og psykiske problemer er utsatt for. 

Det er viktig at vi ikke godtar vold mot mennesker med rus og psykiske problemer. De må få likeverdige hjelpetilbud. 
Arild Knutsen, FHN 

Thereses hus – krisesenter for kvinnelige rusbrukere i Oslo ble nevnt av flere organsiasjoner. Et krisesenter med viktige erfaringer å dra nytte av i arbeidet videre.  Når kvinnene har et beskyttelsesbehov kan kvinnen eller bydel henvende seg direkte til Thereses hus for inntak.

Sørlandet krisesenter i Kristiansand delte flere viktige erfaringer. Blant annet kompleksiteten som ligger i å bli utsatt for vold som rusavhengig. Rusmidler kan i denne sammeheng fortrenge følelser av skam, frykt og også være en selvmedisinering mot smerter. Dette kan gi en negativ spiral og utenforskap, sa Karolin Noack. Hun sa at øremerkede midler kunne være en av flere løsninger som kunne bidra til å løse flere utfordringer inne på krisesentrene. Avhengighet krever at folk må ut av sentrene for å skaffe rusmidlene og medisinene de trenger, noe som igjen kan skape farlige situasjoner når de treffer på voldsutøveren. 

Marianne Cook Pierron fra proLAR Nett var også opptatt av dette. Folk lar være å oppsøke krisesentrene fordi de vet at de ikke får medisinene de trenger der, heller ikke LAR-medisiner, sa hun. Det innebærer at folk må ut å hente medisinene, noen daglig. Pierron var også opptatt av at definisjonen av "nære relasjoner" gjør at mange blir avvist. Bestemmelsene sier at nære relasjoner avgrenser seg til dem som bor på samme adresse. Mange i rusfeltet bor eller oppholder seg på samme adresse uten at dette er registrert noe sted, sa hun. De bør like fullt få rett på beskyttelse.   

Siv Gjertsen fra Sørlandet krisesenter vektla at diagnoser ikke var sentralt for dem, men i større grad funksjonsnivå I en krisesituasjon i et lavterskeltiltak er det begrenset hva som er relevant å kartlegge, sa hun. Skoftedalen støttet dette og sa at det er viktig at vi ikke gjør problemet så komplekst at vi blir handlingslammet.  

Vi ser fram til videre samarbeid med statsråden og departementene om et viktig tema.