Velferdsstaten gjelder kanskje ikke for alle?
- Sosial isolasjon er en veldig alvorlig ting! Dette sier psykiater Finn Skårderud i Brennpunkts "Mysteriet søsteren min", der NRK setter søkelyset på hvordan mennesker kan forkomme og omkomme midt i Velferdsstaten Norge.
Brennpunkt-episoden handler om Anne som lå død i tre uker i den kommunale leiligheten sin før hun ble funnet. Hun hadde verken seng eller mat, og veide bare 44 kilo. Alle i bygda visste at hun hadde problemer, men hun hadde ingen hjelpetilbud. NAV kuttet trygdeutbetalingene 2,5 år før hun døde - fordi hun ikke hadde en adresse i Folkeregisteret. Hvordan er dette mulig i Norge? Annes historie er dessverre ikke unik.
Samme år som Anne døde lagde Stavanger Aftenblad en dybdesak på femti sider om Siw som døde av overdose 45 år gammel, etter 30 tvangsinnleggelser i psykiatrien. I rusfeltet har vi mange eksempler der vi kan spore “systemets nummenhet” – forstått som en praksis der ingen setter foten ned og tar ansvar for endring. Er dette uttrykk for en stille aksept av at moralismen fortsatt råder? Har vi fortsatt en verdighetskala som påvirker omsorgs- og behandlingsinnholdet ut fra ulike forventninger til bedring - som igjen skaper sosial isolasjon?
Velferdsstaten gjelder ikke for alle?
Både før og etter koronapandemien kom - har tjenester strevd med å legge til rette for folk som mangler kodebrikke, bankkort, ID-kort, pass, BankID, mobiltelefon og apper. I landet vårt har vi mange mennesker med rus- og psykisk helseproblemer som ikke ønsker, ikke klarer, ikke tør eller av ulike årsaker ikke får tilgang til dette. Med intensjon eller ikke - erfarer disse unektelig et svært konkret utenforskap.
Mange offentlige tiltak og tjenester er imidlertid i kontakt med menneskene det gjelder, og vet at de både eksisterer, hvor de oppholder seg og kanskje også hva de trenger hjelp til. Likevel ser det ut til at vårt sosialdemokratiske samfunn, lukker øynene - ikke nødvendigvis bevisst og av ondskap, men kanskje likegyldig, naivt og "bevisstløst".
Langsomt, men systematisk legger samfunnsstrukturen grunnlaget for utenforskap og marginalisering av fattige, syke, kriserammede og identitetsløse. "Systemene" gjør enkelte grupper usynlige - og kanskje mer hjelpeløse enn nødvendig. Er det sånn at Velferdsstaten ikke gjelder for alle og at de som faller utenfor - er nettopp dem som Velferdsstaten først tok sikte på å være en trygghet for?
Helse og omsorgstjenesteloven (2011) forteller kommunene at de skal gi innbyggerne tilbud om alle nødvendige helsetjenester; både akutte tjenester, utredning, diagnostisering, behandling og rehabilitering – for alle pasientgrupper. Variasjonen er stor, men poenget er at vi har en underlig tradisjon på forskjellig systematisk oppfølging av ulike pasientgrupper i Norge.
Folk uten bankkort og digitale hjelpemidler er også innbyggere
Harald Eias program "Sånn er Norge" på NRK, presenterte i år uavhengighet som den viktigste norske verdien. Gjenspeiler dette seg både i enkeltmenneskers forventninger til seg selv, men også forventninger hos ansatte i service - og hjelpesystemene - og rammer således alle som ikke er pleietrengende?
Kanskje helt i tråd med denne verdien nærmer vi oss i dag muligheten til å bli et helt kontaktløst samfunn. Folk trenger ikke å gå i butikker, eller på posten eller i banken. Alt kan løses på digitale flater. Til og med mat kan bestilles og leveres hjem på dørmatta. Vi forventer og belønner uavhengighet, og i enda større grad - under koronapandemien.
Men unntaket er den formen for uavhengighet som oppstår når folk av ulike årsaker lever "annerledes", på siden av de vedtatte normene - uten bankkort og digitale hjelpemidler. Den type uavhengighet ser samfunnet ut til å straffe hardt og i ytterste konsekvens - å avskrive dem som innbyggere.
Når kan tjenester slutte å hjelpe?
Når ble det greit at hjelpere ikke må prøve igjen, igjen, igjen og igjen? Er det tegnet en usynlig, men likevel skrikende synlig grense der det etisk sett er greit å gi opp?
Vi vil ikke ha flere Anne og Siw-saker der ingen bryr seg eller tar ansvar for helheten. Det er selvsagt krevende å tilby helsehjelp til mennesker i aktiv rus og til folk som kanskje verken klarer eller ønsker å ta imot hjelp. Men kan folk velge seg vekk fra Velferdssamfunnet og helse- og omsorgstjenesteloven?
Vi mener at disse sakene illustrerer svakheter ved hjelpetilbudene og hvordan systemet blir et observerende vitne til det som skjer uten å bruke verken håp eller systematisk oppfølging som virkemidler. Vi oppfordrer til både et konkret og et digitalt demonstrasjonstog for at folk uten bankkort og digitale hjelpemidler skal beholde sin innbyggerstatus og en verdig plass i det norske samfunnet.
