Systemets nummenhet – i å gripe inn ved urett
Vi ser det ofte i møte med “kronikerne” som har mottatt hjelpetjenester over lang tid og der gammel vane eller nummenhet trumfer nye ideer og tilnærminger. Hvorfor “lenker ikke folk seg fast” og krever handling når uretten er åpenbar?
Siw-saken
Systemets nummenhet var ett av temaene på vår “Åpen Russcene” under Arendalsuka 2019 der journalist Thomas Ergo i Stavanger Aftenblad fortalte om Siw som døde av overdose 45 år gammel, etter 30 tvangsinnleggelser i psykiatrien.
Stavanger Aftenblad publiserte Siw-saken i februar 2019. En dybdesak på over 50 sider som peker på at alt for få reagerer på den urett og urettferdighet som rammer en stigmatisert gruppe mennesker som trenger hjelp med rus – og psykiske helseproblemer.
Siw-saken illustrerte hvor krevende det kan være å tilby helsehjelp til et menneske som er i aktiv rus og ikke klarer eller ønsker å ta imot hjelp. Men den illustrerer også mangler ved hjelpetilbudene og hvordan systemet blir et observerende vitne til det som skjer uten å bruke verken håp eller systematiske tilbud som virkemidler. Aksepterer vi i for stor grad at folk med rusproblemer avvises i somatisk og psykisk helsetjeneste?
Et tredje perspektiv er den mer uhåndgripelige, passive holdningen hos oss som enkeltpersoner når folk er rammet av urett “Sånn er det, – å ruse seg er farlig – folk dør, ja ja…». Det berører ikke sterkt nok, opprører ikke – og samfunnet stopper ikke opp. Er det oppgitthet, nummenhet – eller et forsvar mot verdens elendighet?
Hva med framtiden?
Behovet for å sette folk i bokser og understreke at “de er dem og vi er oss” kan være et effektivt forsvar i en krevende hverdag. Konsekvensen er imidlertid stor om den fratar folk pasientrettigheter og likeverdige helsetjenester.
Bygger vi systemer som kan og vil motvirke stigma og moralisme eller unnlater vi å sikre likeverdighet? Vil pakkeforløp og kvalitetsregister bidra til å gjøre tjenestene bedre?
Det er grunn til å tro hjelpetjenestene vil bli bedre med pakkeforløp i det tidsfristene og stopp-punktene i forløpene krever en ekstra vurdering.
Men det er en rekke problemstillinger som vil kreve gode prosesser og god ledelse. For pakkeforløp i seg selv endrer ikke holdninger og prioriteringer i helsevesenet. Men kan det endre hvordan vi organiserer tjenestene?
Karikert har vi tidligere skissert hvordan internkontroll, kvalitetskontroll, pasientrettigheter og systematisk opptrening følger de fleste av pasientene som kommer fra ukelange eller månedslange innleggelser i somatikken. Regelmessige tilbud om fysioterapi, konkrete undersøkelser og tester for å sjekke ut om behandlingen i spesialisthelsetjenesten var vellykket eller om andre tiltak må på banen. Tilsvarende oppfølging for mennesker som har vært i langtidsbehandling for rusproblemer har de fleste steder sett annerledes ut; de heldigste har fått oppfølging av en ruskonsulent eller miljøarbeider og kanskje et tilbud om selvhjelpsgrupper eller andre lavterskeltiltak.
Helse og omsorgstjenesteloven (2011) forteller kommunene at de skal gi innbyggerne tilbud om alle nødvendige helsetjenester; både akutte tjenester, utredning, diagnostisering, behandling og rehabilitering – for alle pasientgrupper. Variasjonen er stor, men poenget er at vi har en underlig tradisjon på forskjellig systematisk oppfølging av ulike pasientgrupper i Norge.
Tradisjon – eller er dette eksempler på menneskers og systemenes nummenhet? Er det en stille aksept av at moralismen fortsatt råder? Har vi fortsatt en verdighetskala – som påvirker omsorgs- og behandlingsinnholdet ut fra ulike forventninger til bedring?
Les også:
Systematiske lovbrudd i helsetjenester til folk med rusproblemer?