Notatet gir en oversikt over de sentrale funnene i prosjektet «Alternative reaksjonsformer overfor unge i narkotikasaker». Prosjektet startet i 2015 med utgangspunkt i spørsmålet "Hva skjer med unge som mistenkes/pågripes for bruk/besittelse av narkotika i Norge?" ‘Unge’ refererte til personer over kriminell lavalder, men under myndighetsalder (15-17 år). Mistenkte for narkotikalovbrudd inngikk ikke i det endelige prosjektet, kun siktede som mottok en straffereaksjon for brudd på legemiddellovens bestemmelser for bruk og besittelse1 (§ 24).

Betingede påtaleunnlatelser ble dominerende

Det var et tydelig skifte i straff av mindreårige (15-17 år) som begikk narkotikalovbrudd på 2000-tallet. Betingede påtaleunnlatelser gikk fra å være en ubetydelig reaksjonsform ved årtusenskiftet til å bli den dominerende straffereaksjonen. I takt med denne økningen, var det en like markant nedgang i bruken av forelegg, kan vi lese i notatet.

Påtaleunnlatelsene ble i stor grad gitt på særvilkår om oppfølging og/eller rustesting. Denne reaksjonsformen behandles i notatet som "et alternativt reaksjonsspor".

Det Sandøy imidlertid fant var en moderat overrepresentasjon av unge personer med høy sosioøkonomisk status i de alternative reaksjonssporene. Sannsynligheten for å motta en betinget påtaleunnlatelse med særvilkår over forelegg i mindre narkotikasaker var 10 prosent høyere for unge med høy sosioøkonomisk status (SØS) sammenlignet med dem med lav SØS.

En mulig forklaring på denne skjevheten er forskjeller i foreldre/foresattes kapasitet til å involvere seg i sine barns strafferettslige prosesser.

Hensynet til foreldrene er viktig for ungdom

Det å bli pågrepet, siktet og ilagt en alternativ straffereaksjon for mindre narkotikalovbrudd aktiverte forskjellige bekymringer hos de unge. Av disse var hensyn til foreldre den klart mest fremtredende.

Intervjudataene illustrerer godt hvordan hensyn til betydningsfulle andre kan spille en vel så viktig rolle i endringsprosesser for denne gruppen som innholdet i strafferettslige intervensjoner.

Unge som hadde fått en betinget påtaleunnlatelse med særvilkår hadde lavere tilbakefallsrisiko til registrert kriminalitet sammenlignet med dem som hadde fått et forelegg for sammenlignbare narkotikalovbrudd, tilsvarende 36 prosent økning i tid til lovbrudd nummer to ble registrert. De var også registrert med færre lovbrudd i en oppfølgingsperiode på 5 år etter første reaksjon, tilsvarende 52 prosent reduksjon i antall.

Hjelp eller straff eller begge deler?

Den forebyggende effekten kan skyldes kombinasjonen av det rehabiliterende og inngripende innholdet i de alternative reaksjonene, påpeker Sandøy.

Betingede påtaleunnlatelser med særvilkår ble av de fleste oppfattet som alternativ straff og ikke alternativer til straff. På bakgrunn av intervjudataene, er det imidlertid kombinasjonen av det rehabiliterende og inngripende innholdet i reaksjonene som virker å være tettest forbudet med forebyggende effekter, mener forfatteren.

Det å motta oppfølging over tid av helse- og sosialtjenester vil kunne påvirke mange unge på en positiv måte. Flere av de intervjuede uttrykte behov for å bli sett av hjelpere utenfor det tradisjonelle straffesporet. Samtidig vektla flesteparten elementer ved disse reaksjonene som opplevdes straffende. Det var særlig varigheten av oppfølgingen og den inngripende karakteren til enkelte av tiltakene, særlig urinprøvekontroll, som ble beskrevet som belastende.

Disse funnene synliggjør den flytende grensen mellom hjelp og straff i de alternative reaksjonssporene. Implementering av tiltak for unge lovovertredere kan være effektivt, men innebærer i noen tilfeller en heving av ‘straffenivået’. Bruken av alternative reaksjoner innebærer slik sett en avveining mellom effektivitets- og proporsjonalitetshensyn. 

Rapporten blir viktig inn i den videre dialogen om hva som er riktig reaksjonsform når barn og ungdom bryter loven, og viktige poeng som bør gi oss en pekepinn på hva vi bør forsterke og hva vi bør nedjustere.  

Mye har skjedd på dette området siden prosjektets oppstart i 2015. Antallet anmeldte narkotikalovbrudd fortsetter å gå ned (SSB, 2022), med en særlig bratt reduksjon etter Riksadvokatens (2021) presisering av retningslinjer for politiets tvangsmiddelbruk i mindre narkotikasaker i april 2021. På bakgrunn av denne utviklingen, ville prosjektet trolig sett annerledes ut om det ble gjennomført i dag, skriver Sandøy.

Etableringen av rådgivende enheter for russaker fra juli 2022 representerer en annen endring med særlig relevans for dette prosjektet. Ordningen er innført som et nytt særvilkår ved betingede påtaleunnlatelser (straffeloven § 37, første ledd bokstav k) og viderefører noe av logikken i de alternative reaksjonene som var det omtalte prosjektets tema (oppmøteplikt, rådgivning og eventuell ruskontroll). Avhengig av fremtiden til denne ordningen, vil spørsmål om sosial ulikhet, foreldres rolle, forebyggingseffekter og forholdsmessigheten i alternative reaksjonsspor for unge i konflikt med narkotikalovgivningen forbli relevante.