Hva som foregår er, etter hva vi kan bedømme, et komplekst bilde.  Det som er sikkert er at samfunnsoppdraget framover er å snu trenden. Vi trenger alle hender vi har i tiden som kommer - og flere til. I dag har vi et system der stadig flere havner i utenforskap.

Ungt utenforskap

Mange unge i utenforskap har lav utdanning, svak sosioøkonomisk bakgrunn og psykiske helseproblemer. Én av ti (mellom ni og elleve prosent) av unge innbyggere i alderen 15-29 år, står utenfor skole, opplæring og arbeid på landsbasis. 

Blant personer med innvandrerbakgrunn er det en enda større andel unge i utenforskap enn i befolkningen ellers. I 2021 var eksempelvis hver femte innbygger med innvandrerbakgrunn, i alderen 15–29 år, utenfor arbeid, utdanning og tiltak i Innlandet fylke.  

Ofte har unge som dropper ut av skole ingen jobb og kommer etter hvert til NAV. Dette får vi bekreftet i flere rapporter og forskning hvor det konkluderes med at problemene som har hindret skolegang er de samme problemene som senere holder dem utenfor arbeid. Ungdommer som dropper ut har lavere sannsynlighet for å være i arbeid eller utdanning senere, sammenlignet med de som gjennomfører skole.
NAV Innlandet

Ulike kombinasjoner av sosial gruppe og familiesituasjon kan være rot til utenforskap. Unge mennesker kan erfare utenforskap på grunn av sårbar situasjon hjemme (foreldre eller familiemedlemmer med psykiske helseproblemer, rusproblemer og gjeld), negativ sosial kontroll eller vold i nære relasjoner. 

Utenforskap fra arbeid og utdanning frarøver unge mennesker (og voksne) viktige kilder til sosiale relasjoner, læring og identitet.

"Systemet" tilhører oss alle - og er skapt av politikere, ledere og innbyggerne. Hvilket innebærer at vi også har mulighet til å endre det. Vi trenger handlekraftige, visjonære ledere og politikere som kan utvikle samfunnet til å omfavne bredere. 

Hva blir gjort på systemnivå?

Ny lovbestemmelse fra 1. august 2022

Et av grepene for å styrke oppfølgingen av utsatte barn, unge og deres familier, er nye lovbestemmelser (fra 1. august 2022) om samarbeid, samordning, barnekoordinator og individuell plan, skriver Helsedirektoratet på sin nettside.

Det er endringer og nye bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, psykisk helsevernloven, tannhelsetjenesteloven, pasient- og brukerrettighetsloven, barnevernloven, barnehageloven, opplæringsloven, privatskoleloven, sosialtjenesteloven, NAV-loven, krisesenterloven, familievernkontorloven og integreringsloven. 

Det er gjort endringer i en rekke lover nettopp fordi komplekse problemer krever innsats som går på tvers av samfunnsområder og forvaltningsgrenser. Når ingen enkelt aktørs tiltak er tilstrekkelig og ingen tar eierskap til helheten i utfordringene barnet eller ungdommen har, finnes det en risiko for at barnet/ungdommen ikke får den hjelpen de behøver for å ha en god oppvekst eller overgang til voksenlivet. Utfordringene kompliseres ytterligere av at de ulike tjenestene gjerne har ulik tilnærming og problemforståelse. 

I dette oppstår gjerne manglende logiske sammenhenger mellom årsak til et problem og konsekvenser.

Rasjonelle måter å «temme» utfordringene på har vært å dele opp problemene gjennom spesialisering. Spesialisering kan bidra til fragmenterte tjenester som ikke ivaretar helheten. Det er derfor nødvendig å akseptere at gjenstridige problemer er gjenstridige, og erkjenne at utfordringene ikke kan spesialiseres bort. Økt samarbeid og brukermedvirkning kan bidra til å redusere utfordringen.
Helsedirektoratet.no

For å kunne møte denne typen utfordringer best mulig er det viktig at tjenestene samordnes og samarbeider. Ikke bare i ord og på papiret, men i handling.

Vi trenger tydelige ledere med ambisjoner om å inkludere rausere og gi håp om at alle har noe å bidra med i fellesskapet. - Og så trenger vi deg og meg til å sy det hele sammen i hverdagen. 

Ensomhet og utenforskap 

I andre enden av ungt utenforskap har vi alderspensjonistene. Alderspensjon er en naturlig og forventet situasjon. Likevel er det flere eldre som rapporterer om ensomhet og mangel på mening i hverdagen.

At en så stor andel av voksenbefolkningen opplever utenforskap er et tankekors i et av verdens rikeste land. Hvorfor klarer vi ikke å inkludere flere i sårt tiltrengte samfunnsoppgaver?

Vi ser ut til å være rammet av strukturelle stigma; ekskluderende systemer som hardest rammer de som har: 

• varig redusert arbeidsevne og mottar langvarige ytelser og tjenester
• Varig lav inntekt
• Tilhørighet til utsatte sosiale grupper som rusproblemer og kriminalitet