- Folk er sjanseløse uten tilhørighet. Gi dem den tida de trenger i rusbehandling!
- Skal det være mål og mening med dette her, så må folk få muligheter.
Vi har møtt daglig leder ved Solliakollektivet Helge Stikbakke. På Teams riktignok, men energien og pågangsmotet kommer sterkt gjennom skjermen. Endelig et glimt av kampvilje og mot i en stille tid.
Tid og relasjoner er avgjørende viktig
Tid og trygge relasjoner har mye å si, slår Helge fast. Han har vært daglig leder ved Sollia i et drøyt år, men har lang fartstid fra både kommunalt rusarbeid og rusbehandling i spesialisthelsetjenesten.
Stiftelsen Solliakollektivet har avtale med Helse Sør-Øst (HSØ) om drift av 23 heldøgns langtidsplasser innen tverrfaglig spesialisert rusbebehandling(TSB), fordelt på tre avdelinger. Rammen er maks 12 måneders behandlingstid, med kun en liten åpning for fleksibilitet. De tar inn søkere fra 18 år og oppover. Alle pasientene er sikret oppfølging etter behandling, (uavhengig av tilskudd fra hjemkommunen), gjennom et mindre tilskudd ifra HSØ. For å gi et best mulig tilbud er det derfor et ønske at kommunen også bidrar. Stiftelsen har hele 25 personer per dato som de følger opp.
Men om 12 måneder er for kort tid, hva er da den ideelle tiden for folk i behandling, spør vi. - Det er ikke lett å si noe generelt om hva det er, for ei hel gruppe. Enkeltindivider trenger ulikt, men en fleksibilitet med rom for inntil to år er nødvendig for mange, sier Stikbakke. - Vi ser at trygge relasjoner over tid er viktig og ikke minst en forsvarlig utskrivelse der bolig, jobb eller skole er på plass. Folk er sjanseløse uten tilhørighet!
Tett samarbeid med lokal næring
Helge Stikbakke snakker med varme om gårdene tilknyttet Sollia og næringslivet på Raufoss som kontinuerlig gir folk sjanser i små trygge rammer og etterhvert i ordinære arbeidsforhold.
Behandlingen på Sollia er delt inn i tre trinn der trinn 1 er knyttet til to gårder som tilbyr pasientene trygghet og meningsfulle arbeidsoppgaver. Pasienter og ansatte driver ordinært økologisk gårdsbruk, melkeproduksjon, kjøttproduksjon, eggproduksjon, grønnsaksproduksjon og skogsdrift. I tillegg er det storkjøkkendrift på avdelingene. Oppgavene og relasjonene til de ansatte på gårdene er med på å skape mening og tilhørighet, sier Siktbakke.
Trinn 2 er i nært samarbeid med lokalt næringsliv på Raufoss som tilbyr pasientene arbeidspraksis. Alle i trinn 2 har arbeidspraksis eller skoleplass på dagtid.
- De er gull verdt! Når våre folk trener på rutiner så oppnår de utholdenhet, verdighet og de føler seg til nytte. Jeg har alltid lurt på hvordan myndighetene tenker om regnestykket knyttet til svingdørspasienter! Uten ansvar og oppgaver gir ikke hverdagen mening. Jeg blir frustrert over av at folk blir sykeliggjort og ikke får konkrete oppgaver og derigjennom hjelp til å se muligheter til å mestre hverdagen.
I kontinuerlig utvikling
Men er det ingenting positivt med kravene om maks 12 måneders behandling, spør vi. - - Jo det er det. Vi kan jo alltid bli bedre og er i kontinuerlig utvikling. Ikke minst jobber vi med å bli bedre på struktur. Men vi mener likevel at våre rammer tilbyr et viktig alternativ til folk der tid og tilhørighet gir gode resultater.
Gjennom erfaringer fra andre systemer, så har jeg sett at folk strever etter behandling når en hopper over å sikre tilhørighet og mening i hverdagen. Jeg så at et flertall av pasientene den gangen ikke klarte seg etter utskrivelse - derfor blir jeg sterk og klar på dette som Sollia står for. Jeg må si det jeg ser!
Forslag til finansiering
Har du tenkt ut en finansieringsmodell også kanskje, lurer vi på. Og det har han.
- For best å kunne utnytte ressursene og å sikre et mer helhetlig og individuelt behandlingsforløp, må avtalene med de regionale helseforetakene gjøres mer fleksible når det gjelder behandlingstid i døgn. De burde utformes på en måte som ikke begrenser behandlingstiden til tolv måneder og inkludere muligheten for at alle tilbyderne i TSB skal kunne tilby oppfølging etter døgnbehandling.
- Vi på Sollia er heldige som har fått en delfinansiering av dette. Noen uttrykker skepsis til denne type oppfølging og mener at det fratar kommunen ansvaret. Sånn sett kan det kanskje være vanskelig å finne en god modell - hvis ansvaret blir svakere om tilbyderne får pengene, eller sårbart for nedprioriteringer om kommunene får pengene. Derfor tenker jeg at det beste ville vært et delt ansvar i en periode etter en utskrivelse. Da kunne bostedskommune og tilbyderne søkt sammen på en felles pott der ansvaret er delt, men felles. Alle hadde vært tjent med det, avslutter han. Ikke minst de som mottar behandling - de ville fått bedre og mer sømløse overganger.
Vi takker for en engasjerende samtale og ser fram til å se videre utvikling av Sollia under ny leder.