Vårt nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner er oppgitt over manglende vilje og evne til å skape varige og forutsigbare boligløsninger for mennesker i vanskelige livssituasjoner. 

Bruker- og pårørendeorganisasjonene er desillusjonert og i villrede på hvordan de skal bidra videre på dette området. Så mye er prøvd de siste tjue årene - hva må til for å få arbeidet på rett spor, spør de.

Gjennom mange år har organisasjonene påpekt store mangler og uverdige forhold. Senest i august arrangerte de en stor debatt under Arendalsuka som ble sett av nær 2000 mennesker. 

Mangel på bolig eller mangel på vilje eller?

Det er viktig si at flere kommuner har gjort et stort og viktig arbeid med boliger og tilbyr gode løsninger for sine innbyggere. Det er imidlertid fortsatt en rekke kommuner som ikke har gode, forutsigbare og trygge løsninger. 

Serieskaper Petter Nyquist og journalister som Thomas Ergo og Haakon Eliassen slår jevnt og trutt opp nyheter om uverdige og midlertidige boligløsninger for innbyggere med rus- og psykisk helseproblemer. De har beskrevet og dokumentert hvordan innbyggerne mangler tillit til og overskudd til å klage, og blir boende under kritikkverdige forhold over lang tid. 

Uten å sette vanskeligstilte grupper av innbyggere opp mot hverandre - så er det umulig å ikke legge merke til viljen og evnen til å bosette tusenvis av ukrainske flyktninger på kort tid. Noe som selvfølgelig er bra, men som kan være sårt for dem som må feire jul i campingvogner eller andre midlertidige løsninger. 

Kanskje handler det om stigma - om verdige og uverdige trengende?
Kanskje handler det om at vi ikke snakker høyt nok om hva som skaper frykt?
Om atferdsproblemene som noen innbyggere strever med, som igjen forsterker stigma.
Eller kanskje handler det om noe så enkelt og vanskelig som penger?

Det er stor forskjell mellom flyktninger og bostedsløse rusmiddelavhengige knyttet til kommunens «lønnsomhet» i å bosette. Kommunene får tilskudd for å bosette flyktninger og kan hente ut gode penger de første tre årene. Den samme «bonusen» får de ikke ved å bygge eller tilby boliger til mennesker med rusmiddelproblemer. Hva som lønner seg påvirker åpenbart valg og prioriteringer i kommunekassene rundt omkring. Her er det mulig å gjøre politiske grep!

Systemisk stigma?

Dårlig oppførsel, forsøpling og trafikk til alle døgnets tider er problemstillinger som er en realitet for et mindretall. Hva som er en egnet bolig for disse innbyggerne er ikke nødvendigvis samme type bolig som skal være et trygt hjem for andre.  

Ryktene om ansatte i NAV som ikke får sove fordi de ikke har gode boligtilbud å tilby brukerne har nådd oss for lengst. Så det handler ikke alltid om mangel på vilje, men kanskje like mye om "manglende lønnsomhet" til å prioritere egnede boliger til akkurat denne målgruppen. Systemisk stigma har dette blitt kalt - der vi deler innbyggere inn i kategorier ut fra diagnoser framfor funksjonsnivå og hjelpebehov. 

I dette lyset er ikke nedleggelser av døgnplasser særlig kjærkomment. Nettverket registrerer at institusjonsplasser legges ned både i Oslo og Bergen. Dette er enheter som for mange representerer et trygt hjem. Ikke alle mestrer å bo alene og har bedre livskvalitet med oppfølging av helse- og miljøpersonell - i korte eller lengre perioder. 

Ordningene som mange kommuner tilbyr i dag, gir ikke innbyggere med rus og psykisk helseproblemer mulighet til å vise fram ressursene sine. 

Nettverket vil nå ta initiativ til dialog med flere politikere og håper å kunne bidra til en konstruktiv diskusjon om lovreguleringer, lønnsomhet og eventuelle minstekrav for hva som kan kalles et hjem. Et hjem er ikke bare tak over hodet.  

Ronny Bjørnestad - proLAR Nett
Tommy Sjåfjell - A-larm
Arild Knutsen - FHN
Michael Lindholm - Ivareta
Marius Sjømæling - BAR
Emil Engebretsen - Normal Norge
Vidar Hårvik - Marborg
Asbjørn Larsen - RIO