Tryggere injeksjonsteknikker
Informasjonen under er hentet fra et notat skrevet av SERAF ved Jørgen G. Bramness og Desiree Madah-Amiri, på oppdrag av Helsedirektoratet i 2017. Du kan lese hele notatet ved å klikke her.
Injisering av rusmidler kan medføre alvorlige fysiske skader. Å spre informasjon om og utstyr for tryggere injeksjonsteknikker, er viktig for å forsøke å hindre dette. Tilgang på utstyr fra lavterskeltilbud har redusert sannsynligheten for at brukere deler utstyr.
Generelle råd
- Bruk bare rent utstyr, som sterile kanyler, sprøyter, kokekar, filter og vann.
- Bruk bare en liten mengde sitronsyre (bruker man for mye, vil venen skades). Bruk ikke sitronsaft eller eddik, og ikke del. C-vitamin (eller askorbinsyre) kan også brukes, men det er uklart om det er bedre enn sitronsyre. Hvis du bruker det, må du forsikre deg om at det er en ren C-vitaminpose.
- Rens injeksjonsstedet med en bomullsdott med alkohol (eller med såpe og vann). Hendene bør være rene.
- Bruk forskjellige perifere injeksjonssteder, slik at venen ikke kollapser. Dette kan gjøres lettere ved å lære å injisere med begge hender.
- Injiseringen bør gjøres i andres nærvær i trygge omgivelser.
- Bruk et turniké (ikke et belte) for å snøre sammen venen slik at du kan finne den. Dette kan minimalisere skaden forårsaket av kanylen.
- Når en skal injisere, bør en føre kanylen med skjevvinkelen opp i en 45 graders vinkel og alltid mot hjertet. Idet en finner en vene, sett kanylen inn og trekk tilbake stemplet til det kommer noe blod opp i sprøyten. Dette gir en indikasjon på at kanylen er i en vene. Fjern deretter turnikeet og injiser sakte. Injiser aldri i en arterie.
- Unngå å injisere i halsblodåren eller lårvenen.
- Kanylestørrelsen varierer med injeksjonssted. Jo tykkere kanylen er, desto større er risikoen for å skade venen. Bruk en kanylelengde som er riktig for injeksjonsstedet.
Grunnleggende prinsipper for tryggere injeksjonsteknikker
Ulike teknikker kan gjøre injisering tryggere. Dette kan være alt fra å skaffe nødvendig utstyr, til å ha personell som er opplært i å veilede i tryggere injeksjonsteknikker og som kan instruere brukere. Ulikt utstyr trengs for injisering. Det må holdes rent, slik at infeksjoner ikke spres. All deling av utstyr, ikke bare kanyler, har vært forbundet med at smitte av hepatitter (HCV).
Det er mange typer injisering (intravenøs, intramuskulær og subkutan). Intravenøs er den mest risikable, men er den som har raskest effekt. Intramuskulære injeksjoner virker saktere og gir ikke den samme raskeeffekten med eufori som intravenøse injeksjoner. Intramuskulære injeksjoner gir dessuten risiko for abscesser. Intramuskulær injeksjon av kokain er spesielt farlig og vil sannsynligvis gi en abscess. Som ved intramuskulære injeksjoner virker subkutane injeksjoner saktere enn intravenøse og medfører også risiko for abscesser.
Når man velger injeksjonssted, er noen steder mer risikable enn andre. For intravenøse injeksjoner er de mulige stedene – fra tryggest til minst trygt – armer, hender, ben, føtter, lyske og hals. Som vi ser beveger denne listen seg fra mer perifere til mer sentrale vener. De mer perifere er tryggest. Dette nevnes eksplisitt fordi det er en myte blant noen rusmiddelbrukere at det er tryggere (av ulike grunner) å injisere i sentrale vener. Dette er feil fordi sentrale veners nærhet til hjerte gjør at men får lettere og alvorligere spredning av infeksjoner og embolier. Dessuten er bruk av halsvener risikabelt på grunn av nærheten til halsarterien. Hvis man treffer halsarterien, kan det være dødelig. Injeksjoner i halsvener øker risiko for hud- og bløtvevsinfeksjoner i svært sårbare områder. Lårvenen i lysken er likeledes risikabel gitt sin nærhet til lårbensnerven og lårarterien. Venen er dyp, noe som gjør at det er vanskelig å finne den. Bruk helst ulike perifere vener, rens injeksjonsstedet og injiser aldri i en arterie.
Kanyler har ulike tykkelser. Mindre tykkelsen gir mindre stikk og mindre risiko for infeksjoner. Tynne kanyler er derfor fordelaktig, men dårlig oppløst heroin vil med større sannsynlighet sette seg fast i tynne kanyler, noe som kan gjøre disse mindre attraktive blant brukere.
Lengden på kanylen må avgjøres av injeksjonsstedet. Med korte kanyler kan en risikere å ikke nå venen, mens lange kanyler kan penetrere venen. Sprøyterom bør ha kanyler av forskjellig lengde tilgjengelige, slik at kanylen kan tilpasses injeksjonsstedet.
Kokekar kan, som kanyler, overføre smitte, og bør ikke deles. Filter av 100 % bomull er tryggest, men filtrerpapir eller tamponger kan også være trygge alternativer. Det er ikke trygt å bruke sigarettfilter. Man bør bruke nytt filter hver gang siden også det kan overføre sykdom.
Til tross for dette er gjenbruk vanlig, ikke minst fordi rusmiddelbrukere kan forsøke å få tak i «rusmiddelrester» som ligger i filteret. Dette bør unngås, da hele poenget med å filtrere eller sile blir borte. Gjenbruk kan også gi rusmiddelbrukeren sopp- og bakterieinfeksjoner og kan gjøre at vedkommende får «bomullsfeber».
Det er tryggest å bruke sterilt vann til å oppløse rusmiddelet. Hvis sterilt vann ikke er tilgjengelig, er vann på flaske, kokt vann eller springvann det nest beste alternativet. Man bør ikke dele vann, da hepatitt C kan overleve i mange uker i flaskevann. For å synliggjøre/pumpe opp vener er elastiske turnikeer bedre enn belter eller bånd, som kan skade huden. Bomullsdotter med alkohol er nyttige for å rengjøre injeksjonsstedet, og plaster/bandasje kan hindre at blod spres til andre eller på klærne etter injisering.
Lokaler som fremmer tryggere injeksjonspraksis, bør tilby det utstyret og den plassen som er nødvendig for å fremme dette. Dette bør omfatte sprøyter med lite "dødrom", kanyler i mange forskjellige tykkelser og lengder, kokekar, filter, askorbinsyre, sterilt vann, turnikeer, bomullsdotter med alkohol og bandasjer/plaster.
Klikk her for å lese mer om rusmiddelspesifikke råd - fra side 27