Vårt høringsinnspill har vært grundig diskutert i styret og med en rekke medlemsorganisasjoner som har tatt kontakt, etter at vi publiserte saken "Bred invitasjon til innspill til ny NOU, om straff og hjelp".

Vi mener at høringsbrevet og spørsmålsstillingene ikke presenterte utvalgets bearbeidelse av mandatet. Språket var juridisk og det opplevdes krevende å mene noe om deler av innholdet, for organisasjoner uten særskilt juridisk kompetanse. Det innebar at vi tok utgangspunkt i mandatet og Regjeringens beskrivelse av ulike begreper og premisser.

Vi har tidligere uttrykt sterk bekymring for at utvalget ikke har med seg personer med faglig forankring i rusfaget, personer med brukererfaring og politifaglig kompetanse. Vi vet at det hentes innspill, men det er ikke det samme som å ha medlemmer med annen kompetanse i utvalget.

Vårt utgangspunkt for innspillet

Debatten etter at rusreformutvalget kom med sin NOU, og bakgrunnen for nedsettelsen av utvalget, har vist at avgrensning av de ulike spørsmålene vedrørende bruk og besittelse ikke er enkel.

I innspillet påpekte vi dilemmaene knyttet til lovens definisjon av «følbare straffereaksjoner» og det som i praksis kan oppleves som følbare straffereaksjoner. Mandatet åpner for mer bruk av politikontroll og tvangsmidler hvilket kan oppleves reelt følbart. Vi minnet om rusreformutvalget konklusjon om at politikontroll og tvangsmidler har like svakt kunnskapsgrunnlag som bruk av straff på dette området.

Vi tok utgangspunkt i avhengighet som fag og problematiserte derfor den rettslige avgrensningen av begrepene/kategoriene "rusavhengig" og "begynnende rusavhengig" som utvalget beskriver. Vi understreket at premisset om to kategorier er feil - både helsefaglig, som fenomen og diagnostisk. 

Avhengighet som lidelse kan diagnostiseres gjennom ICD10 (WHOs internasjonale klassifikasjon for diagnoser), men har aldri vært tiltenkt en juridisk kategori slik det nå bes om. Dersom politiet eller andre myndigheter skulle be om diagnose ut fra helsejournal er dette både etisk, juridisk og faglig problematisk av minst seks grunner:

1. Diagnose skal kun stilles av særskilt kvalifisert helsepersonell, som hovedregel i samarbeid med innbyggere som søker hjelp for rusmiddelavhengighet. Politiutdanning gir ikke kompetanse til å stille diagnoser. Rusmiddelavhengighet er en kompleks tilstand hvor diagnostisering krever spesialisert kompetanse, inngående kjennskap til personen og dennes livssituasjon, samt differensialdiagnostiske vurderinger. En diagnose bør ikke stilles på bakgrunn av kortvarig kontakt, men bør bygge på grundig utredning og kliniske vurderinger
2. Å bruke diagnose som juridisk begrep er vanskelig da vi vet at en stor overvekt av innbyggere med rusmiddelavhengighet ikke er diagnostisert og heller ikke er i behandling.
3. Det er ingen felles karakteristika for avhengighet eller begynnende avhengighet.
4. Selv om rusavhengighet er en diagnostiserbar sykdom, er ikke rusavhengighet alltid en kronisk lidelse.
5. En rekke innbyggere bruker narkotika i perioder, som kan kvalifisere for diagnosen rusmiddelavhengig, men er i andre perioder helt rusfri.
6. Pasienter i legemiddelassistert rehabilitering kan grovt deles inn i tre kategorier; god rus- og livsmestring, delvis rus- og livsmestring og lav rus- og livsmestring. Alle kategoriene inkluderer innbyggere med avhengighetsdiagnose, men med stor bredde i funksjonsnivå.  

Begynnende avhengighet

Vi valgte videre å belyse at kunnskapen om ungdom og unge voksnes vei inn i rusbruk er stor. Det handler i mindre grad om rusmidler, men om sosiale utfordringer, levekårsproblematikk og til dels også psykisk uhelse. For noen er rusmidler løsningen mer enn problemet. Rusreformutvalget peker på dette. Bruk av illegale rusmidler er mer utbredt hos de som opplever utenforskap, vold og overgrep.   

Vi skrev at vi ikke kan se at det er mulig å vurdere en gradering av avhengighet og et rettslig skille mellom begynnende avhengighet, avhengighet og tung avhengighet. I dag er det helsepersonell som har mulighet til å sette diagnose. Helsepersonell med god kompetanse vil til tider ha vanskeligheter med å sette en slik diagnose og det vil være underlig om politiet eller domstolen skal gi en slik vurdering (se punkt 1 over).

Praktisk håndheving av reaksjonsregimet

Når det gjelder ungdomsoppfølging og ungdomsstraff minnet vi utvalget om behovet for å differensiere tiltak ut fra type lovbrudd. Dagens praksis viser for ofte «samme svar» for ungdom i svært forskjellige livssituasjoner. Straffereaksjonene påvirkes for ofte av hvilken kommune ungdommen bor i og hvilket hjelpeapparat/ ressurser som kan bidra inn i oppfølging/ straffegjennomføring. Dette er og kan være en parallell diskusjon om justissektoren kan pålegge straff som andre sektorer blir ansvarlig for å gjennomføre.

Tilleggsvariabler som psykisk helse og vold er med på å påvirke bekymringsgraden eller behovet for å sanksjonere. Diskusjonens kjerne er om det er behov for å ilegge straff for å beskytte samfunnet/forhindre ny kriminalitet, eller om behovet for å hjelpe den enkelte er mer konstruktivt og samfunnsnyttig.

Vi understreket i innspillet at heller ikke for den yngste målgruppen bør en bruke argumentasjon om at straff og sanksjoner er verktøy for å gi hjelp. Dialog mellom ungdom og politi, og tverrfaglig samarbeid i det offentlige hjelpeapparatet, kan være nok for å forebygge at unges rusmiddelbruk blir et varig problem. Dette innebærer at politiet fortsatt bør være synlig og til stede der unge er, at de fortsatt bør snakke med unge som bruker illegale rusmidler, og komme med konkrete råd og informasjon om hva som finnes av aktivitetstilbud og hjelp.

Det viser seg at flere og flere samiske og andre minoritetsungdommer flytter til byer, og at mange havner i belastede miljøer. Kommunikasjon er grunnleggende i alle relasjoner. Dette handler også om mulighet for å bruke sitt eget språk, men omhandler også å bli møtt av en kultursensitiv tjeneste. Å tilby dette til den samiske befolkningen, og minoriteter generelt, innebærer at fagfolk (politi og helsepersonell) må ha tilstrekkelig kunnskap om dette i relasjoner. Tverrfaglig tilnærming der tettheten av oppsøkende sosial- og barnevernsarbeidere er god, er en avgjørende nøkkel. 

Du kan lese hele vårt høringsinnspill ved å klikke her (PDF, 183KB)