Sosialfaglig arbeid forsvinner fra språket
Fellesorganisasjonen (FO) hadde denne uka en FOrskerfrokost der de presenterte funn fra intervju med 2169 sosialarbeidere, kalt SOSFAG-prosjektet.
Bakgrunnen for forskningsprosjektet var en bekymring for om sosialfaglige perspektiver og kompetanse er svekket innen helse- og velferdstjenestene. Forskningsprosjektet er gjennomført av Nord-Universitet på oppdrag fra FO.
Møter utfordringer i tjenestene
Studien viser at sosialfaglige perspektiver møter utfordringer innenfor tjenestene. Disse utfordringene framtrer på tre ulike måter:
- Barnevernet beskriver et spesialiseringsmønster i forholdet mellom sosialt arbeid og barnevernsarbeid.
- I NAV er det tjenestenes mandat og oppgaver som styrer faglige perspektiv og kompetansebehov. Bidrag fra ulike fag og profesjoner blir underordnet dette, eller er ganske usynlig.
- Innenfor rus- og psykisk helsetjenester er et tydelig marginaliseringsmønster, hvor de sosialfaglige perspektivene blir mer perifere og underordnet en helse- og medisinfaglig diskurs.
Som et fellestrekk blir de sosialfaglige perspektivene i liten grad nevnt og artikulert innenfor tjenestene, og gjennom dokumentanalysen kommer det fram at «sosialordene» i liten grad brukes.
Til tross for at flere av de 2169 informantene syns det var vanskelig å beskrive sosialfaglige perspektiver eksplisitt, så viser intervjudataene at sosialfaget representeres i deltakernes forståelse av problematikk og utfordringer i tjenestene. Perspektivene synes imidlertid, i mindre grad, å bidra til å forme tiltak og praksiser. Stramme rammebetingelser i form av tid, økonomi og standardiserte rutiner brukes som begrunnelse og forklaring på dette.
Reduksjon i utvikling av sosialfaglig kompetanse i rus- og psykisk helsetjenester
I barneverntjenesten har andelen barnevernspedagoger økt, og andelen sosionomer er uendret. I NAV er andelen sosionomer i 2021 på samme nivå som i 2011, etter en nedgang fram til 2017. I den statlige delen har andelen sosionomer blitt doblet.
I rus- og psykisk helsetjenester har det på mange områder skjedd en reduksjon i andel sosionomer, mens andelen vernepleiere har steget. Det har også andelen sykepleiere. Det kan være vanskelig å si sikkert hvilken betydning dette har hatt for innslag av sosialfaglige perspektiv i tjenestene. Det kan synes som at det særlig er den medisinfaglige kompetansen hos vernepleierne som begrunner etterspørselen, og at dette også i noen grad forklares som et resultat av sykepleiermangel, beskriver Nord Universitet.
Hva kjennetegner sosialfaglige perspektiver?
Deltakerne i studien – både i intervjuundersøkelsen og i medlemsundersøkelsen – har en positiv vurdering av samhandling på tvers av fag og profesjoner. Samtidig skaper dette utviklingstrekket ved alle tjenesteområder et behov for å legitimere hvilke perspektiv og kompetanse ulike fag og profesjoner har i tjenestene. Dette gir dermed også en utfordring til en tydeligere beskrivelse av hva som særlig kjennetegner sosialfaglige perspektiv, og hva sosialfaglig kompetanse bidrar med.
Oppfatningen blant deltakerne i denne studien om at de utøver sosialt arbeid og identifiserer seg som sosialarbeidere synes generelt å stå sterkt. Særlig i medlemsundersøkelsen er det et stort flertall som fremmer en slik oppfatning. Likevel er det slik at benevnelsene «sosialt arbeid» og «sosialarbeider» i liten grad brukes innenfor de fleste tjenesteområder. Det er de tjenestespesifikke benevnelsene for fagutøvelse og stillingskategorier som brukes.
Også i medlemsundersøkelsen ser en at deltakernes arbeidsfelt lager et tydeligere skille i hvilke fag- og stillingsbenevnelser som brukes, enn skillet mellom barnevern, sosionom og vernepleier-profesjonene. Tilknytning til arbeidsfelt synes generelt å forme yrkesutøvelse og identitet mer enn utdanningsbakgrunn og profesjon. Dette skaper viktige utfordringer for utvikling av status og posisjon for sosialfaglige perspektiv og kompetanse, hvilket også gir noen viktige implikasjoner for forskning, utdanning og praksis i sosialt arbeid.
