Nok psykologer til alle?
På Fagrådets nettside er det kontinuerlig oversikt over ledige stillinger i rusfeltet. Det er en merkbar økning i antall ledige stillinger for psykologer.
Fagrådet har i en tidligere nyhetssak om forventninger til opptrappingsplanen problematisert hvordan rekruttering av spesialister kan bli vanskeligere for spesialisthelsetjenesten, når kommunene får øremerkede midler til psykologstillinger - med muligheter for høyere lønn enn hva spesialisthelsetjenesten kan tilby. Er det spesialister nok til begge behandlingsnivåene?
Seniorrådgiver i Norsk Psykologforening Anders Skuterud forteller Fagrådet at det har vært en betydelig økning i antall psykologer i Norge de siste årene. Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999 - 2008) ga stor etterspørsel etter psykologer og tok i denne perioden unna mye av "overskuddet" av psykologer. På landsbasis utdannes det rundt 300 psykologer årlig, pluss et antall norske studenter som returnerer ferdig utdannede fra blant annet Sverige, Danmark og England. Årlig pensjoneres ca 1oo til 150 psykologer. Med andre ord vil tjenestene kunne få god tilgang til nye psykologer i årene fremover og dette vil komme både kommuner og spesialisthelsetjenester til gode.
Med nye stillinger i kommunene, der kommunene etterspør spesialister, sier Skuterud imidlertid at det lokalt kan bli noen krevende overganger. Også i spesialisthelsetjenesten er det steder med betydelig mangel på spesialister og for disse institusjonene kan tap av psykologspesialister til kommunene være vanskelig. Selv om det er psykologer nok er det fortsatt mangel på psykologspesialister innen rus- og psykisk helsefeltet. Men Skuterud tror at selv dette problemet vil være løst innen en femårs periode på grunn av høy kapasitet på spesialisering. En mer åpenbar bekymring er ansettelser i mindre byer og tettsteder. Dess lenger unna en universitetsby dess vanskeligere å få ansatt psykologer. Dette problemet rammer nok kommuner i større grad enn spesialisthelsetjenesten mener Anders Skuterud.
Totalbildet gir følgelig ikke grunn til bekymring, men krever årvåkenhet til lokale forhold og overganger. Situasjonen krever god organisering og samhandling mellom tjenestene både på leder- og utførernivå.