Det var høye forventninger til en solid avslutning. Nå renner bekymringsmeldingene inn til oss om kutt i kommunale tilbud til folk med rusproblemer.

Visjonene opp i røyk – og sabotert av rådmenn?
Det er ikke tvil om at denne regjeringen har satt rus- og psykisk helsetjenester på kartet. Ved hjelp av Opptrappingsplanen ville de motivere til økt kommunal innsats. Opptrappingsplanens siste år (2020) er imidlertid å anse som et “vanlig år” uten reell opptrapping, med sine 150 millioner i økt rammetilskudd til kommunene og den samme rammen på tilskuddsmidler fra Helsedirektoratet og Fylkesmannsembetene som tidligere.

Det som imidlertid bekymrer mange er pålegg om innsparinger som “spiser opp” opptrappingsmidlene. Tromsø skal kutte 18 millioner i Enhet for psykisk helse og rus, på Stord vil rådmannen kutte lavterskeltilbudet MARIS og avvikle tilbudet i Åkervikåsen. I Skien vil rådmannen kutte arbeidstiltakene Miljøpatruljen og Inn på Tunet, men møter sterk motstand fra politikerne som allerede før budsjettbehandlingen har gått ut sier at rådmannens kutt ikke blir aktuelt.

Vi får også rapporter om at stillinger for erfaringskonsulenter forsvinner. Denne type stillinger kunne vært forankret i lovkrav, men er overlatt til kommunens egen prioritering og blir sårbare i nedskjæringer.

Små kommuner – små tilskudd
Det er viktig å påpeke at de reelle summene som de minste kommuner har mottatt i rammetilskudd – er nede i 30 000 kroner i året, og har ingen praktisk betydning for tilbudene til folk med rusproblemer. Over 200 kommuner har til sammen i hele opptrappingsperioden mottatt under 1 million kroner i økt rammetilskudd. Hvis en tenker hva som er mulig å få til av tiltak, stillinger og tilbud ut fra denne summen er det kanskje logisk at mange kommuner står på stedet hvil?

Opptrappingsplanens mange gode ord, men manglende forpliktelse, er en problemstilling i seg selv. Det er kanskje ikke overraskende at visjonene fra politisk ledelse ikke alltid gjenspeiles i praksis. Hva kan vi forvente av kommuner med dilemmaene knyttet til prioriteringene mellom mange gode formål?

Er frie midler en gyldig unnskyldning for kommunene som ikke har brukt midlene etter intensjonen eller er det et faktisk problem? Viljen til å sikre tjenestene for en sårbar og stigmatisert gruppe gjennom lovkrav og øremerking har blitt avvist av regjeringen i hele perioden.

Er lovkrav om spesialfunksjoner løsningen?
Geografien og demografien i Norge er en utfordring når en vurderer å lovfeste spesielle type stillinger. Erfaringer fra statens krav om psykologstillinger i alle kommuner har ført til mye glede, men også frustrasjon. Det er ikke praktisk mulig å ansette psykologer i enkelte kommuner. -Det er ingen psykologer som bor her og det er ingen som vil flytte hit, sa en kommuneleder i en avsidesliggende kommune til oss forleden. Penger som blir utbetalt må tilbakebetales til staten fordi kommunene ikke klarer å oppfylle kravene.

Det er de sammen utfordringene til andre spesialfunksjoner der en også er avhengig av veiledning og et godt nettverk som kan støtte opp rundt enkeltpersoner. Her må politikerne og kommunene tørre å tenke nye løsninger. Flere modeller er allerede på tegnebrettet for nettopp erfaringskonsulenter og brukerorganisasjoner.

Mageplask!
Regjeringen hevder at de har overoppfylt opptrappingsplanen og viser til at mer enn 500 millioner kroner fra satsingen på «Boligsosialt arbeid 2016 – 2019» (fra Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett) er inkludert som en del av opptrappingsplanen for rusfeltet. Nyheten kom som en gedigen skuffelse. Ble rusfeltet ofret på regjeringssamarbeidets bål?

Vi følger opp Opptrappingsplanens mageplask og vil fortsette å utfordre politikerne til å prioritere rusfeltet.