Opprinnelig hadde seminaret overskriften "gravøl" på grunn av mangel på videre økonomisk støtte fra Helsedirektoratet. Ettersom Fagrådet overtok eierskapet til tidsskriftet i høst ble overskriften endret til "Ruspolitikk i brytningstid" med tidligere redaktør Martin Blindheim som "toastmaster".

Fagrådet har gjennom høsten arbeidet med å få finansiering til tidsskriftet i en overgangsperiode. Det arbeidet fortsetter med full tyngde, særlig etter at Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget foreslår økt tilskudd til Fagrådet i 2017.

Seminaret til Rus&Samfunn samlet omkring 40 personer. Martin Blindheim tok oss raskt gjennom historien der tidsskriftet har skiftet navn to ganger. Fra "Stoffmisbruk" via "Rus og Avhengighet" til "Rus&Samfunn". Seks redaktører; Tore Hoel, Tone Øiern, Martin Blindheim, Monica Bjermeland, Liv Jørgensen og Astrid Renland (bildet). Det var Stortinget som besluttet at det skulle utgis et tidsskrift, men det var daværende helsedirektør Torbjørn Mork som sikret at det ble et uavhengig tidsskrift.

Programmet ble åpnet med innlegg fra Liese Recke, psykolog og lektor på VID (tidligere Diakonhjemmet Høgskole). Hun var kritisk til rusfeltets bruk av Recoverybegrepet og mente at man legger i ordet "presist det man vil". - Vi innfører den ene amerikanske modellen etter den andre, og glemmer stoltheten over egen faglighet. De ti prinsippene i Samsha's modell på recovery har vi allerede som grunnsteiner i norsk rusbehandling, sa Recke.

Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen og forfatter Arne Klyve fortsatte programmet med å sette finurlige spørsmål ved begrepsbruken i rusfeltet. Ordet sosial har nærmest blitt tabu og begrep som empowerment og recovery fungerer som begrepsmessige deodoranter hevdet de. Rusbehandling får en slagside ved å kun lete inni folk for å finne svar på elendighet. Vi må også lete i tiden og i samfunnet var deres entydige oppfordring. -Vi har gått fra samfunn til hver-for-seg-funn, fra omsorg til ansvarliggjøring av den enkelte. Folk får for stort ansvar for egen lykke og fremgang mente Klyve. Har omsorg fått dårlig rykte spurte han. Ja, svarte folk i salen. - La oss innrømme det, produksjonsspråket gir status og vi elsker det, sa en av deltakerne - Pleie og omsorg har blitt puslete... Hvordan kan vi ta språket tilbake?

Leder for A-senteret i Oslo Aino Lundberg fortsatte med spørsmålet "Vi har gått fra tverrfaglighet til strømlinjeformet - hvilken magi er det i det?" Hun vektla problemstillinger knyttet til at vi uten protest innfører systemer som er utviklet for somatikk inn i rusfeltet. Hun var også opptatt av diagnoser og undret seg over dilemmaene knyttet til livets slagsider kontra diagnoser. Må alt som gjør vondt ha et navn, spurte hun.

Forsker ved SERAF Edle Ravndal hadde fått oppgaven å snakke om "Når kommer heroin i LAR?" Hun vektla den medisinfaglige grunnmuren der type medikament bør være uinteressant så lenge det gjør pasienten bedre. Hva hadde vi sagt om politikere skulle bestemme type behandling for kompliserte somatiske sykdommer spurte hun. - Men det er politikken som rår i rusfeltet, ikke kunnskapen. Hvis vi tror noe annet er vi naive, avsluttet hun.

De to siste innleggene på programmet var kanskje de mest nytenkende og tankevekkende. Kriminolog ved Politihøgskolen Paul Larsson og styreleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk Ina Roll Spinnager. Paul Larsson ga et innblikk i politiets narkotikaarbeid. - Å jobbe med narkotika er "ordentlig politiarbeid" - det gir gode tall og høy oppklaringsprosent sa han med stor selvironi. Narkotika har gitt mange stillinger og ressurser til politiet. Er det noen som er avhengig av narkotika så er det politiet, sa Larsson til latter i salen. - Men for første gang på mange år er prioriteringen på vei ned som følge av andre viktige problemer som terror, trafficking, immigrasjonskriminalitet og seksualisert vold, fortsatte han. Han var i likhet med Willy Pedersen på Fagrådets ruspolitiske seminar 8. desember, kritisk til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) som han mente har monopolisert politiets syn på narkotika. Mange er ikke klar over at foreningen ikke er en del av politiet, men en privat organisasjon. Han problematiserte videre hva som skal være politiets rolle i narkotikasaker framover. Særlig situasjonen for lensmenn på bygda som med de nye systemene ikke får dokumentert hva de faktisk bistår befolkningen med, gjennom hjelp ved sosiale problemer og husbråk. Han var redd for en dreining der politiet må prioritere det som de kan telle og ikke forebyggende arbeid. Ina Roll Spinnager tok utgangspunkt i framtiden og et tilbakeblikk til 2016. En spennende og tankevekkende beskrivelse av en polarisert narkotikadebatt og krigen mot fattige mennesker.