Doktorgradsprosjektet til Wangensteen handler om hvordan det er å være barn og ungdom og ha foreldre med rusmiddelavhengighet. Det er krevende å vokse opp med foreldre som ruser seg og disse barna blir ofte omtalt som "de usynlige barna". Målet med studien er å få mer kunnskap om hvordan foreldre med rusproblemer og deres barn opplever at foreldreskap og rus tematiseres, og om dette skaper skamfølelse og utenforskap, eller om det bidrar til å skape mestring og resiliens?

Wangensteen har sammen med nestleder ved Tyrili Arena Sigrun Dalsaune Jansen og førsteamanuensis Astrid Halsa intervjuet sju foreldre/pasienter og atten barneansvarlige om erfaringer knyttet til barne- og familiesamtaler i rusbehandling (TSB). Nå har de publisert en artikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 

Barns rettigheter
Helsepersonell har plikt til å følge opp barn som pårørende - til foreldre eller søsken med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller somatisk sykdom/skade.

Ingen av pasientene i Wangensteens utvalg hadde erfaring med at ansatte i rusbehandling hadde snakket med barna deres om deres behov for informasjon og oppfølging.

Fra 1. januar 2018 fikk barn sterkere rettigheter
I 2010 kom lovhjemlene som påla helsepersonell å ivareta barn som pårørende til foreldre eller søsken med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller somatisk sykdom/skade. Fra 1. januar 2018 trådte en rekke viktige lovendringer i kraft. De nye lovendringene spesifiserer barns rett til å bli sett og hørt ytterligere. Det gjelder også mindreårige søsken. For spesialisthelsetjenesten innebærer lovendringene at ansatte ikke bare har et ansvar overfor pasientene som får behandling og deres barn, men at de også har et ansvar ovenfor mindreårige søsken av pasientene.

Stigma og skam
Forfatterne fant imidlertid en rekke barrierer på stigma og skam knyttet til foreldreskap og rusproblemer. De fant barrierene både hos behandlerne, pasientene og i organisatoriske forhold. Barrierene resulterte i at pasientenes barn i liten grad ble invitert til oppfølgingsamtaler.

På organisatoriske forhold skriver forfatterne at de ansatte opplevde arbeidet med barn som pårørende som krevende og at det ikke var prioritert tilstrekkelige ressurser for å utvikle og gjennomføre oppgavene.

-Alle behandlingstiltakene hadde rutiner for å kartlegge om pasientene hadde barn, og dette ble journalført. Videre oppfølging av barna gjennom barne- og familiesamtaler forekom imidlertid i liten grad. Datamaterialet avdekket ingen forskjeller mellom poliklinikkene og døgnbehandlingsavdelingene.
Wangensteen, Dalsaune Jansen, Halsa

Noen av kvinnene fortalte om skammen over å ikke ha strukket til som mødre, noe som også bidro til at temaet var vanskelig å snakke om, spesielt med barna.

En mor er sitert slik: - Det så mye skam, så det er lett å tenke for en mor at hvis jeg ikke får ungene mine tilbake, hvis det ikke er noe håp, da orker jeg ikke mer. Men selvfølgelig, du skal ikke ha ungene tilbake bare for deg (…) Og alt jeg står for som mor er jo at det å ruse seg, det passer ikke når man har barn. De skal ha en trygg oppvekst, mye bedre enn den jeg hadde sjøl. Så derfor har det vært så vondt (Mor og pasient, 47).

Barn som har foreldre med rusmiddelavhengighet er sårbare
Foreldrene som skal representere trygghet, stabilitet og forutsigbarhet i barns liv, fremstår ofte som det motsatte når de de ruser seg, skriver forfatterne.

"Bruk av rusmidler svekker ofte grunnleggende foreldrefunksjoner som for eksempel å skape god struktur og rutiner i dagliglivet, støtte barnet emosjonelt og kognitivt, samt sette barnets behov foran egne behov".

Forskerne understreker behovet for at barn av folk med rusproblemer, trenger å bli sett for å unngå å utvikle psykiske- og/eller psykososiale problemer, på skolen eller i andre sosiale sammenhenger. Deres funn lener seg på flere tidligere studier som peker på at skam og tabuer knyttet til rusmiddelbruk er en tilleggsbelastning for barna. Tabuer og opplevelsen av skam skaper ofte taushet. Det å bryte med samfunnets normer kan medføre stigmatisering, fortielse og isolasjon.

Skam og fortielse kan igjen føre til at barna ikke får eller søker den støtten de trenger. Det å gi barn rom for å snakke om sine opplevelser og følelser når foreldrene er i rusbehandling er viktig, skriver forskerne. Barn har ofte behov for kunnskap og informasjon om foreldrenes lidelse og situasjon. De trenger å høre at rusproblemene ikke er deres skyld og at det ikke er noe de kan gjøre for å få foreldrene til å slutte.

Har vi en kulturell skam?
Forskerne beskriver en kulturell skam knyttet til rusproblemer og foreldreskap. At denne kulturelle skammen kan gi en felles idé om at barnesamtaler er så krevende for alle parter at det er best å la barna være i fred og håpe at noen andre voksne snakker med dem.

Lovverket gir imidlertid helsepersonell en unik mulighet til å bidra til at barn som pårørende blir sett, beskyttet og snakket med. Dette krever imidlertid tid, opplæring og veiledning slik at behandlerne føler seg trygge i dette arbeidet.

Les hele artikkelen i Tidsskrift for psykisk helsearbeid Foreldreskap og rus – den tause skammen

Foto: Tyrili.no

Les mer: Samtalene som aldri fant sted