To veier til skam; Å bli påført skam og fraværet av omsorg
Hvorfor er vi opptatt av skam? Fordi avhengighet, spiseforstyrrelser og selvskading er eksempler på “skambaserte syndromer” der konsekvensen ofte er – mer skam (ref. Gershen Kaufman).
Finn Skårderud (norsk psykiater og professor) har skrevet om skammens komplekse, sammensatte karakter, den er beskyttende, og den kan likevel være ødeleggende. -Skammens karakter er unnvikelse og taushet. -Dyp skam er smerten av å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket, sa Skårderud i et foredrag tidligere dette året.
Det er to veier til skam; å bli påført skam og fraværet av omsorg.
Selvregulering ved hjelp av rusmidler
-Tradisjonelt har skam ofte vært knyttet til å realisere seg selv FOR MYE utover en gitt norm i samfunnet. Nå er skam oftere knyttet til å realisere seg selv FOR LITE, sa Skårderud. Nå skal vi være våre egne produsenter og ofte er det vanskelig, for både ungdom og voksne, - å vite hva som er nok. Konsekvensen kan bli en ustabil selvfølelse og usikkerhet, som noen velger å regulere med rusmidler.
Avhengighet og skam
Om avhengighet blir mindre skambelagt er mye gjort!
Elisabeth Ulstein, leder Vestli rehabiliteringssenter
Noen mennesker med rusproblemer forteller at de skammer seg over at de ikke klarer å kontrollere rusinntaket. At andre får til det - Hvorfor klarer ikke jeg det? Særlig for alkohol har vi hørt det ofte. Men selv om både alkohol og spill er legalt, er skam, selvforakt og ensomhet vanlig. Forholdet til jobb, sosialt nettverk og familie er ofte brolagt med dårlig selvtillit.
Samfunnet er ofte ambivalent i sin tilnærming til personer med rusproblemer. På den ene siden er rusproblemer definert som sykdom i diagnoselistene og avhengighet har blitt en legespesialitet. På den andre siden ser vi holdninger om “ansvarsløshet og dumhet” med påfølgende stigmatisering.
[caption id="attachment_27984" align="aligncenter" width="400"] Har vi en verdighetsskala i samfunnet der fysisk helse regjerer på toppen over psykisk helse og rusavhengighet? Ill: Torhild Kielland[/caption]
Ambivalensen påvirker våre holdninger, men også konkrete hjelpetiltak, systematikk, vedtak og internkontroll. Har vi fortsatt en verdighetsskala i samfunnet der fysisk helse regjerer på toppen over psykisk helse og rusavhengighet, og er dette med på å opprettholde skam og moralisme?
Skam blomstrer under moralisme og umyndiggjøring. Så lenge vi beholder praksis der vi i rusbehandling krever at pasienter må kvalifisere seg til behandling har vi et problem. Mange krever at pasientene må være motiverte for endring før de får et behandlingstilbud, i motsetning til de fleste andre helsetjenester. Vi kan anbefale endringer og trening og kosthold, men en krever ikke av kreftpasienter eller diabetespasienter at de må endre dårlige vaner for å motta helsehjelp.
Påvirker kjønnsforventninger skam?
Tidligere har vi skrevet flere saker om moralisme, skam og stigmatisering. Kjønnsdimensjonen fletter seg inn i temaene. Å dele inn i kjønn er kanskje «gammeldags», men også viktig. Mye glede, informasjon, skam og sorg kan ligge i kjønnsidentitet.
Kjønnsforventninger kan påvirke skam. I Norge er 70% av innlagte i rusbehandling menn, i psykisk helsevern er 70% av de innlagte kvinner. Er det tilfeldig? Neppe. En rekke undersøkelser både i Norge og andre land viser at folk med psykiske problemer ofte har rusproblemer. Og omvendt, at mennesker som er avhengig av alkohol eller narkotiske stoffer ofte har psykiske problemer.
[caption id="attachment_27978" align="aligncenter" width="400"] I Norge er 70% av innlagte i rusbehandling menn, i psykisk helsevern er 70% av de innlagte kvinner. -Hvor skal jeg gjøre av meg? Dette er skammens første reaksjon. Ill: Torhild Kielland[/caption]
Betyr dette at hvordan vi som mennesker uttrykker vår smerte henger sammen med hvilken kjønnsidentitet vi har og hvordan samfunnet forventer at vi skal agere? Er det mer skambelagt for kvinner å ha et avhengighetsproblem? Gir det større risiko knyttet til omsorg for barn? Sterkere stigma i lokalsamfunnet? Og for menn - Er det mer skamfullt å ha et psykisk problem enn et rusproblem. Er psykisk helse et større svakhetstegn for mannsrollen enn rusmisbruk? Bærer bildene våre av et rusmiljø et mer røft maskulint preg enn dagsentre for psykisk helse?
Vi har organisert samfunnet på en måte som underbygger våre fordommer og forventninger. Organiseringen speiler nødvendigvis ikke virkeligheten.