Skoftedalens bønn til Ap: Si JA til reform som ikke lenger truer og straffer de som trenger samfunnets støtte aller mest!
Å presentere en leders private mening i organisasjonens kanaler skal vi være varsomme med, men når meningen er i tråd med vedtak på flere årsmøter på rad, tar vi sjansen.
Teksten nedenfor er i sin helhet hentet fra Jan Gunnar Skoftedalens Facebookside:
Hei, jeg heter Jan Gunnar og er en Arbeiderpartist.
Den setningen er stjålet og omskrevet fra Teater Ibsen sin forestilling, Arbeiderpartiet – the musikal, som jeg var så heldig å se før påske i Skien. De fleste kjenner kanskje setningen igjen fra AA ritualene hvor teaterforestillingen hadde stjålet den fra.
Hvorvidt jeg fortsatt skal være en Arbeiderpartist eller blir en x-Arbeiderpartist avgjøres mest sannsynlig av Arbeiderpartiets landsmøte denne helga. Nå skal det sies at jeg aldri har vært medlem av Arbeiderpartiet, men møtt mange gode arbeiderpartipolitikere både lokalt og nasjonalt. Politikere jeg har fått respekt for og tillit til.
Jeg hadde en rask opptelling og stortingsvalget til høsten blir mitt 10. stortingsvalg. Et lite jubileum blir det, for en gjør da sin borgerplikt. Men etter ni strake Ap stemmer blir det kanskje ikke flere. Det at Arbeiderpartiet ikke får min stemme ved stortingsvalget i 2021 er neppe noen stort tap for dem, men for meg kjennes det vemodig.
Jeg er vokst opp i et tradisjonelt arbeiderklassehjem. Min mor var kokk og min far snekker. De var ikke politisk aktive. Men vi har nytt godt av sosialdemokratiet og deres innsats for velferdsstaten. Min far bygde barndomshjemmet mitt på Eidanger med lån fra Husbanken. Jeg var den første i vår familie som tok høyere utdanning med lån fra Statens lånekasse. Jeg har tatt videreutdanning med gode vilkår fra stat og arbeidsgiver. Ingenting var en selvfølge. For de som ikke ønsket å ta utdanning var nærmest bare å møte i porten på Hydro Porsgrunn så fikk du en jobb med en anstendig lønn.
Min oppvekst på Eidanger var god og bekymringsløs. Det største bekymringen i barne- og ungdomstiden var at det kanskje ble tap i en fotballkamp. (Noe som heldigvis skjedde sjelden).
Som mange andre som vokste opp på 70 og 80 tallet hadde jeg klassekamerater og andre skolekamerater som ble rusavhengige og noen døde av en overdose. Det var trist og leit, men jeg skjønte ikke alvoret og hva de hadde opplevd. Hva de hadde opplevd av krenkelser, nederlag, faenskap og traumer. Som voksen mann i dag, skjemmes jeg over at jeg ikke så eller handlet den gang.
Høsten 2016 fremmet Helseminister, og daværende nestleder i Høyre, Bent Høie, forslaget om å gå fra straff til hjelp. Å flytte oppfølgingen av samfunnets reaksjoner for bruk og besittelse av narkotika fra justis til helse. Utspillet overrasket mange av oss og særlig at det skulle komme fra Høyre.
Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik og daværende helsepolitisk talsmann, Torgeir Michaelsen gav Høie et umiddelbart tilsvar. Det var uttalelser som, -velkommen etter, og - du slår inn åpne dører Høie.
Arbeiderpartiet har nå fått jobben som dørvakt og er i ferd med å stenge disse dørene for dem som trenger en hånd når det er vanskelig. De vil opprettholde de og vi, ikke lage et oss. Stigmatiseringen og krenkelsene videreføres.
Arbeiderpartiet blir et parti som vil straffe når livet blir så vanskelig at det ikke er til å tåle og det er nødvendig å flykte ut i rus. Et parti som ikke vil gi ungdom en sjanse til å rette opp feiltrinn uten at de skal trues. Barn og unge som trues blir ikke gode samfunnsborgere. De blir kuet og underdanig. De blir kriminelle og syke. Det er med tillit, dialog og kjærlighet vi vokser som mennesker, særlig viktig er det for barn og unge.
Det sosialdemokratiet og verdiene som har jeg har vokst opp med, og delvis har tatt for gitt, vil ikke benytte anledningen til å likestille alle innbyggere og invitere inn til bordet. Det er nå diskusjonen om hjelp fremfor straff går, det er nå Arbeiderpartiet kan følge opp det som har stått i partiprogrammet siden 2015.
Vi har et godt faglig grunnlag for å fatte vedtak om avkriminalisering. Det vil ikke løse alle problemer innenfor ruspolitikken, med det vil bidra til å redusere stigma og krenkelser. Det vil redde liv og det vil bidra til at flere ber om hjelp. Det vil ikke bety fri flyt av narkotika. Narkotika skal fremdeles være forbudt. Dette er en reform som verken berger stumpene eller redder verden. Det er en reform som skal gjøre ting litt bedre.
Benytt den fordelen dere har overfor regjeringen med å fremforhandle et ytterligere løft innenfor behandling, kommuneøkonomi og forebygging.
Det står gode fagfolk som er eksperter på både ungdom og rusavhengige klare. Sett dem i arbeid. De kan og bør utfordres ytterligere i metode og tilnærming.
Jeg er en av dem som ikke mener vi har en mislykket ruspolitikk eller et behandlingsfelt som er for dårlig. Jeg er ikke blant dem som mener politiet generelt har dårlig holdninger eller bare ønsker å gjøre ting vanskelig for rusbrukere.
Men noen ganger er det bare så enkelt at vi nå vet mer og kan gjøre ting bedre. De fleste av oss som har holdt på en tid i rusfeltet har gjort ting som ikke var bra, ikke fordi vi er onde, ikke fordi vi ønsket at mennesker skulle få det verre, ikke fordi vi ville straffe folk – vi gjorde det fordi vi trodde det var rett.
NÅ VET VI BEDRE! Vi må slutte å straffe folk som skader seg selv. Det er velkjent at vanskelighetene i en endringsprosess, ikke ligger i de nye ideene, men derimot å kunne ta avstand fra de gamle.
Så til Arbeiderpartiets landsmøte, benytt anledningen som er der denne våren, si JA til reform som ikke lenger truer og straffer de av våre medmennesker som trenger samfunnets støtte aller mest.