Tallene kan bety at at minst 500 personer med rusproblemer hvert år, forsøker å ta livet sitt. Likevel tror jeg vi kun fanger opp en brøkdel av alle rusrelaterte selvmord, der den som dør kanskje kunne fått hjelp av rusbehandling.

Julen 2019
De fleste som kjenner meg vet at jeg er åpen om mye i min fortid, jeg deler personlige, bearbeidede opplevelser. Da jeg i sommer fortalte om en rus-episode i forbindelse med et samlivsbrudd var det likevel mange som ble overrasket.

Før jul 2019 hadde jeg etter grundig overveielse bestemt meg for å være åpen om egne erfaringer knyttet til selvmord. Dette kom som et resultat av at jeg det siste året har gitt innspill til en rapport om selvmord på rusfeltet som publiseres nå i januar 2020. Så i jula satt jeg og skrev om dette, da nyheten om Ari Behn kom. Media og befolkningen lot seg rive med i en kollektiv folkeaksjon der tanker og åpenhet om selvmord plutselig ble allemannseie. Så var det mye som var positivt knyttet til dette, men det var og ting som ikke kom frem i debatten i etterkant.

For eksempel at det er mange fellesnevnere mellom selvmord og rusproblemer. Jeg savnet også synliggjøring av smerten, skammen og ensomheten mange kjenner på i forkant av et valg om å forsøke å avslutte livet.

Dette er en skam den som overlever ofte bærer på i ensomhet etterpå. Vi må heller ikke glemme å at mange overlever, mange opplever å få god hjelp. Vi må i debatten fremover derfor klare å belyse både det som virker og påpeke der det er åpenbare feil og mangler i tilbudet.

480 selvmord på ni år
Rus er en fellesfaktor i mange selvmord, allikevel snakkes det for lite om selvmord i rusfeltet. I en nylig publisert studie kommer det nå frem at over en periode på ni år har 480 personer som har mottatt tjenester i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) begått selvmord.

En har kartlagt alle som har vært i kontakt med tjenestene siste 12 måneder. Statistisk er faren for selvmord like stor for pasienter med rusproblemer som for pasienter i psykisk helsevern. Allikevel er min bekymring at vi kun ser toppen av isfjellet og at problematikken er større enn vi tror.

Vi vet nå at 480 pasienter i rusbehandling har tatt livet sitt på ni år. Slår vi dette tallet sammen med alle pasienter i psykisk helsevern som har et rusproblem og tar livet sitt, samt alle overdoser som er skjulte selvmord begynner vi å ane konturene av et utfordringsbilde på rusfeltet. Men den største gruppen personer med rusproblemer som tar selvmord er aldri i kontakt med tjenestene innen rus eller psykisk helse.

Toppen av et isfjell
I rapporten kommer det frem at den største pasientgruppen i rusbehandling som tar sitt eget liv bruker alkohol.

Folkehelseinstituttet sier: «Alkoholbruk er en av de viktigste risikofaktorene for tap av friske leveår i befolkningen». Forskning viser at alkoholbruk er en sykdom få mottar helsehjelp for.

I en artikkel på forskning.no peker Jørgen Bramness på at et grovt estimat tilsier at kun sju prosent av dem som har alkoholproblemer mottar behandling.

Dette betyr slik jeg ser det, at vi har en stor gruppe mennesker med alkoholproblemer som ikke mottar behandling. Hvor mange av disse som tar selvmord hvert år vet vi ikke, jeg mistenker imidlertid at det er mange.

Har man utfordringer med alkohol er det ikke uvanlig med samtidige utfordringer knyttet til angst og depresjon, dette pekes på i studien som risikofaktorer. Men hva hjelper det at det løftes frem når pasientene som har utfordringene ikke søker behandling, sju prosent betyr at vi når én av femten personer.

Avhengighetsutfordringer er skamfullt – skammen skaper terskler
To ganger har livet mitt gjort så vondt at jeg ikke ville være her lenger. Jeg tror ikke jeg var suicidal, livet var bare for strevsomt og vondt- et kort lite øyeblikk. Avhengigheten min handlet om indre og ytre smerte, sorg, ensomhet, skam, selvskading, depresjon og angst. Tommy Sjåfjell

Tommy Sjåfjell. Foto: Marius Sjømæling

Jeg tror en del personer med rusutfordringer kan kjenne seg igjen i denne beskrivelsen av livssmerte og skammen dette utløser. Mange som tar livet sitt er som meg, menn mellom 40 og 50, de har liten eller ingen kontakt med hjelpeapparatet. Jeg tror mange av disse kjenner på den samme skammen som meg.

Når jeg som i årevis har vært åpen kjenner på den gjennomborende skammen, og redsel for den stigmatiserende merkelappen «svak sårbar mann» lurer jeg på hvordan det egentlig er for andre som får rus eller psykisk helse utfordringer? Hvordan er det for menn som er jobber som lærere, i maritim virksomhet, som bønder, direktører eller helsepersonell å innrømme en rus- eller psykisk helseutfordring? Det er disse vi ikke klarer å tilby hjelp, som er i faresonen. De er dem som selvmedisinerer seg med alkohol til livet plutselig glipper en dag. Mange av disse vil nok tro at det finnes lite hjelp basert på medias omtale av manglende hjelpetiltak.

Det ble derfor viktig for meg å fortelle min historie for å vise at det finnes hjelp, i mitt tilfelle ble fastlegen løsningen. Å tørre å stå frem med det skamfulle var nødvendig, fordi jeg vet dette kan gjøre at andre tør å si hvordan de har det før det er for sent.

Vi må fremsnakke betydningen av og søke hjelp der hjelpen finnes
Jeg er den første til å si at akutte tilbud til ruspasienter ikke finnes i store deler av landet, men vi har mange steder godt utbygde polikliniske tjenester og stor døgnbehandlingskapasitet. Sannheten er at over 90 prosent av henvisningene innvilges rett til helsehjelp.

Et tiltak som kunne hjulpet mot selvmord kunne vært og nådd pasienter med alkoholproblematikk før. Sliter du med alkoholproblemer, depresjon og angst har du krav på hjelp, men når alle mediaoppslag sier at det ikke finnes hjelp, så skaper vi håpløshet som gjør at den som trenger hjelp, ikke søker hjelp. Jeg var en av sikkert mange tusen som fikk god hjelp i 2019, en fastlege hjalp meg gjennom det jeg stod i. Det var min fasit, for andre kan det være helt andre tiltak som er nyttige.

Skal vi forebygge selvmord må vi fremover også tørre å belyse faktorene som gjør at mange overlever et selvmordsforsøk.

En fare ved å si at det ikke finnes noe som virker er at politikerne slutter å overføre penger til tiltak som redder liv. På rusfeltet har vi på mange områder godt utviklede tjenester, og disse tjenestene redder liv hver dag. Så er det plasser der tjenestene ikke er gode nok, og det skal vi selvfølgelig påpeke.

Kanskje kan åpenhet motvirke skammen mange føler på
Det ligger alltid en fare i å tematisere at mange i en pasientgruppe tar livet sitt, for da høres det ut som om det er det å være pasient som er farlig. Men jeg tør si at å gå med et ubehandlet rusproblem eller å stå i livskriser alene er mye verre. Selv om tallene er for høye tror jeg de ville vært høyere om vi ikke hadde behandlingstilbud, men tilbudene vi har kan bli bedre på og forebygge selvmord.

På ni år har 480 ruspasienter tatt sitt egen liv. Dette er bare toppen av isfjellet, for over 90 prosent av de med alkoholproblemer oppsøker aldri hjelpeapparatet og personer med rusproblemer er overrepresentert i selvmordsstatistikken.

Tenk om media kunne sagt til disse at det finnes mange hjelpetiltak i det offentlige, at fastlegen har plikt til å hjelpe inntil et annet tilbud er på plass. Vi er mange tusen hvert år som i et kort øyeblikk gjør en ekstrem og dum handling vi angrer på, som vi skammer oss over. En handling vi trenger å få pratet om med et medmenneske med taushetsplikt.

Så tror jeg flere må tørre å fortelle om det skamfulle når det er bearbeidet, for å vise at det kan bli bedre, at håpløshet kan erstattes av håp.

Vi har en etisk og moralsk plikt til å si ifra om det som ikke fungerer, men vi har også en etisk og moralsk plikt til å peke på det som fungerer – og ja det er mulig å få det bedre!