Hvorfor mener vi det vi mener om rusmidler og forebygging?
Hvordan den påvirker hva vi mener om ulike rusmidler.
Flere kampanjer
Vi ser at en hel rekke organisasjoner velger å lage kampanjer. Effekten av kampanjer er usikker, men i denne sammenheng kan vi kanskje undre oss over om mottakerne blir forvirret – når variasjonen av budskap er såvidt stor omkring samme tema. Alle kampanjene hevder å være kunnskapsbasert, enkelte spiller imidlertid mer på grenser og moral enn andre.
Enig eller ikke enig om behovet for en annen ruspolitikk, så er det viktig å løfte debatten om hva som påvirker oss til å mene det vi mener. Målet om minst mulig skade – tror vi er felles for “begge sider av debatten”.
Advarer mot fryktbaserte tilnærminger
FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) advarer mot fryktbaserte tilnærminger i forebygging av rusmidler, fordi de ofte har motsatt effekt. FN er også opptatt av hvordan den internasjonale handelen med narkotika bidrar til økt kriminalitet og finansierer konflikter og terrorvirksomhet. Men uenigheten herjer mellom medlemslandene der flere land ønsker seg tilbake til handlingsplanen fra 2009 der straff og påtale er vektlagt. Et «narkotikafritt samfunn» er et uttalt viktig mål for stormakter som Kina og Russland. Dette opprører andre som mener at krigen mot narkotika er feilslått.
Verdens Helseorganisasjon anbefalte i år å reklassifisere cannabis som et lettere rusmiddel. Og FNs toppledergruppe (UNCEB) – bestående av lederne av FNs 31 byråer ba enstemmig medlemslandene om å avkriminalisere ulovlige rusmidler til personlig bruk.
FNs konvensjoner inkluderer imidlertid ikke enighet om regulering/legalisering og dermed mener meningsmotstanderne at landene som gjennomfører dette bryter konvensjonene og undergraver de internasjonale målene. Diskusjonene foregår parallelt med at kunnskapen og erfaringen med regulering øker i flere land.
Hva er god forebygging av rusproblemer?
-Det prestisjetunge Cochrane-samarbeidet har gått gjennom 51 ulike studier og påpeker at å øke kunnskapen om rusmidler og risiko ikke har noen forebyggende effekt, skriver Arild Knutsen og Thomas Kjøsnes i et debattinnlegg i Stavanger Aftenbland i mars. EUs narkotikabyrå (EMCDDA) har heller ikke inkludert økt kunnskap om risiko som kriterium for vellykkede forebyggingskampanjer, fordi det ikke har noen påviselig effekt på bruken.
Det som ser ut til å være mest effektivt er at folk opplever mening, tilhørighet, identitet, fellesskap og trygghet.
Island har hatt en formidabel nedgang i rusbruk blant ungdom de siste årene. For 20 år siden var rusproblemene store. Island har valgt fire endringer for å møte utfordringene. Innsatsen har gitt imponerende resultater. Kjernen er at holdningen til ungdom som ruser seg ble endret fra å tilby behandling til å tilby «hva som helst som de ønsket å lære» innen idrett og kultur. Tilnærmingen var svært vellykket og ble gjennomført både i behandlingsinstitusjoner og som forebyggende tiltak.
De fire endringene på Island:
- Sterk satsing på organisert idrett og kultur; økte ressurser til organisert idrett, musikk, kunst, dans, og andre aktiviteter for å gi barn muligheten til å bli del av en gruppe og oppleve tilhørighet. Familier med barn får et “Fritidskort” per barn, som gir gratis tilgang på fritidsaktiviteter.
- Lovendringer; Aldersgrense på å kjøpe sigaretter ble økt til 18 år, og alkohol til 20 år. Alkohol og tobakksreklame ble ulovlig. Det ble også vedtatt en lov som forbød barn i alderen 13 til 16 å være utendørs etter klokka 22 på vinteren og etter midnatt på sommeren.
- Involvering av foreldre; Det ble gjort et omfattende arbeid rettet mot foreldre, blant annet med mulighet for å signere en avtale som foreldrene skulle følge, som blant annet inkluderte å ikke la barna ha lov til å ha fester uten tilsyn, og å ikke kjøpe alkohol til mindreårige.
- Årlige undersøkelser; Årlig svarer nesten alle barn i Island på spørsmål om rusbruk, noe som gjør at landet stadig har oppdatert informasjon om situasjonen.
For å styrke forebygging må vi med andre ord satse mye mer på tiltak som styrker ressursene, opplevelsen av mestring, identitet og tilhørighet – enn å snakke om de ulike rusmidlene og om sanksjoner og straff.
Det betyr selvfølgelig ikke at vi kan slutte å diskutere, men hva vi prioriterer bør bygge på evidensbasert forskning om forebygging av rusproblemer og ungdomskriminalitet – som vektelegger å sikre tilhørighet og fellesskap og å bygge opp ungdoms sosiale kompetanse og evne til å knytte bånd til andre mennesker.