Forventninger til LAR-pasienter?
Hva kan vi forvente av LAR-pasienter - og må vi forvente noe? Hvis vi må forvente noe - hvor skal lista ligge når vi ser hvor forskjellige behov og livssituasjon pasientene har? Hva er god behandling i denne sammenheng? Er forventninger et press og også en straff når sanksjoner inntrer? Eller er det å ha forventninger respekt for enkeltmennesket og en hjelp til motivasjon?
Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) ga sommeren 2015 ut en statusrapport med tittelen En aldrende LAR-populasjon. Rapporten er en årlig evaluering og bygger på tall fra hele landet. Rapporten forteller at veksten av LAR pasienter fortsetter, antall nye LAR pasienter var i 2014 større enn på flere år. 1028 nye innskrivninger i 2014 hvor 497 var helt nye, 531 hadde vært i behandlingen tidligere. 7433 personer var pr 31.12.2014 inkludert i behandling.
I innledningen til statusrapporten skrev forfatterne: «Det er også grunn til å peke på et annet utviklingstrekk. Gjennomsnittsalderen øker jevnt mens det er lavt inntak av unge pasienter. Det er altså først og fremst de som har hatt sine problemer lenge, som kommer i behandling. Dette og økende alder gjør det rimelig å forvente økt morbiditet og mortalitet.»
På landsbasis er gjennomsnittsalderen blitt 43 år. Kun 3 av 7433 pasienter er 20 år eller yngre, kun 122 er mellom 20-25 år. Dette tilbakeviser en av mytene om LAR – at substitusjonsmedikamenter "kastes etter de unge" for å unngå at de går i annen type behandling. Antall pasienter over 60 og 70 år øker hvilket gir konsekvenser for blant annet helse – og omsorgstiltak rundt om i kommunene, og også kanskje konsekvenser for hva vi kan forvente av pasientene?
Behandling med opioidholdige legemidler/substitusjonsbehandling reduserer dødelighet og bedrer livskvaliteten for mange. Behandlingstilbudet til LAR-pasienter blir imidlertid ofte diskutert. Vi må huske R'en i LAR sier både politikere, brukere og fagfolk, - Substitusjonsmedisin er ikke nok, vi må ha bedre tilbud om rehabilitering. Formålet med LAR-behandlingen er å bidra til at mennesker med opioidavhengighet får økt livskvalitet og at den enkelte får bistand til å endre sin livssituasjon gjennom gradvis bedring av sitt optimale mestrings- og funksjonsnivå. Formålet er også å redusere skadene av opioidbruk og faren for overdosedødsfall. Medisinene får folk vekk fra gata, men også ofte inn i ensomhet.
Om ensomhet skriver regjeringen i Opptrappingsplanen for rusfeltet:
Ensomhet kan ramme alle, men belastningen kan bli ekstra tung for de som også sliter med rusproblemer. Derfor er det viktig å få med alle grupper på en bred mobilisering for fellesskap og sosial støtte. I budsjettet for 2016 har regjeringen foreslått i alt 36,8 mill. kroner til mobilisering mot ensomhet, hvorav 20,8 mill. kroner er en videreføring av tilleggsbevilgninger i 2015. Denne innsatsen skal først og fremst drives fram i regi av de frivillige organisasjonene.
Hvordan følges LAR-pasienter opp? Blir de inkludert av de frivillige organisasjonene? Blir de prioritert i Helseforetak og kommuner? Helseforetakene og kommunene må følge både oppdragsbrev og anbefalinger i retningslinjer, men de regionale forskjellene har likevel vært store. Resultatene har spriket i alle retninger og mye innsats har blitt lagt ned for å gjøre tilbudene samsvarende nasjonalt.
Til ruspolitisk seminar 20. mai har Fagrådet invitert avdelingssjef Unni Korshavn (bildet), fra Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin, St. Olavs Hospital. Unni Korshavn har bred erfaring med behandlingstilbudet til LAR-pasienter og vil reflektere rundt temaet om forventninger.
Fagrådet ser fram til et tankevekkende seminar!