For over ett år siden sa Borgestadklinikken opp 129 døgnplasser innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), fordi videre drift ikke var økonomisk forsvarlig innenfor den avtalen de hadde. Tidligere denne uken la Helse Sør-Øst (HSØ) ut rammene for et nytt anbud som sier hvilke tjenester Regionalt Helseforetak (RHF) ønsker seg fremover i regionen. Det er aspekter ved det utlyste anbudet som bekymrer. Både at pårørendes rett til helsehjelp i TSB forsvinner og at kapasiteten på avrusning reduseres gir grunn til å spørre: hva pokker tenker dere på?

Behovsanalyse basert på pasientenes behov?
I forkant av anbudet har bruker- og pårørendeorganisasjonene, på bakgrunn av lang ventetid og en

beleggsprosent på over 100% på avrusning i regionen, blant annet sagt: «Ventetiden på avrusning er for høy, derfor må dagens kapasitet innenfor avrusning døgnbehandling TSB som et minimum opprettholdes, og fortrinnsvis økes». Flere ulike organisasjoner spilte også inn dette behovet i et innspillsmøte i forkant av anbudet. Innspillene ble også levert direkte til sykehuspartner som er ansvarlig for innkjøpet.

Det vi spilte inn som viktig på vegne av våre medlemmers behov er dessverre ikke blitt hørt. Istedenfor har man tenkt at det i dag er et overforbruk av avrusning. Til tross for våre innspill har behovsanalysen til HSØ kalkulert med at man skal skjære ned fra 20 til 10 plasser. Hvem sine behov som har blitt belyst vites ikke. Kanskje er det kommunene i region sør som sier de har for mange avrusingsplasser?

I valgkampen, for snart fire år siden, var det et fokus på den røde løperen rusavhengige skulle møtes med når motivasjonen var der. I pasientens helsetjeneste skulle pasientenes behov møtes med rett hjelp til rett tid.  Vi skulle møte et helsevesen som gav pasientene valgfrihet. Nå ser det imidlertid ut som det valget for de fleste rusavhengige blir forholdsvis lett; vi fortsetter med avrusning hjemme, for noe annet er ikke tilgjengelig!

Å avruses etter store mengder alkohol kan føre til store helseskader
Jeg var det som kalles en «periode alkoholiker». Når man ikke spiser, sover lite (2- 3 timer i slengen), drikker en til to flasker vodka daglig blandet med cola, blir kroppen ganske utkjørt etter ti dager. Jeg snakker sjeldent om mine avrusninger fordi det er for mye sorg og sårhet knyttet til det. Det blir lett historier som inneholder for mye gørr, smerte og lidelse. Det blir gjerne slik når kroppens normale funksjoner er borte. Når man svetter gjennom hver pore i kroppen, når man ligger over dager i fosterstilling og skjelver, når maten ikke vil sitte, eller når man rett og slett får delir og kramper. På toppen av dette kommer den gjennomborende skammen av å ikke mestre livet. Skammen over å påføre de jeg var glad i så mye smerte og sorg. I flere av mine hjemme avrusninger var jeg nær ved å gjøre ting som ville medført at jeg ikke var her i dag. I noen av mine (sikkert) over 100 avrusninger var det medisinsk uforsvarlig å la meg ligge hjemme og skjelve, både av fare for somatisk og psykisk helse. Avrusningstilbud og akutte tjenester var ikke tilgjengelige, og at vi nå 12 år etter fremdeles tenker at brukere skal ligge hjemme og ha det slik gjør meg sinna!

Medisinsk forsvarlig, men etisk og samfunnsmessig uforsvarlig
Selv om hjemme avrusning ofte er medisinsk forsvarlig er det innimellom etisk uforsvarlig, fordi disse avrusningene skader de som er rundt oss. De fleste pårørende har et forhold til avrusning. Når vi ligger i fosterstilling og tror vi skal dø er det ofte de som må ta støyten.  Noen ganger sier jeg til Marius Sjømæling, leder av organisasjonen «Barn av Rusmisbrukere» (BAR), at det er hans «små soldater» som må tørke opp spyet og lyve for sånne som meg. Barn og andre pårørende tar støyten for våre utfordringer. Disse gruppene får omsorgsoppgaver når ikke helsevesenet strekker til. Nå skal disse gruppene også nektes hjelp i TSB. Jeg lurer på hvilken del av behovsanalysen som mente dette var et godt tiltak?

Tilgjengelige tjenester for brukere er også hjelp for våre pårørende
Dessverre er det slik at akutt og avrusningstilbudet til rusavhengige er mangelfullt over store deler av landet, vi har en lang vei å gå. Og kanskje er det nettopp derfor dette anbudet provoserte meg slik!

Jobben som brukerrepresentant i en organisasjon er stort sett givende, men det kan også være en kamp mot et system som ikke tar våre erfaringer og innspill på alvor. Et system som aldri klarer å ta det inn over seg at den beste bursdagspresangen jeg noen gang har gitt min mor var på hennes 56 års dag når jeg endelig kom gjennom nåløyet og ble lagt inn på akuttavrusning på Montebello i 2004. Da kunne hun slappe av noen dager, da visste hun jeg var trygg.

Jeg har nå vært rusfri i 12 år, det er akkurat like lenge siden jeg siste gang etterspurte en avrusingsplass. Jeg fikk aldri det og måtte ta smellen hjemme. Heldigvis var jeg ikke alene, problemet var bare at den som holdt meg med selskap hadde vært død i mange år. Jeg var altså psykotisk. Det er dette pårørende kan stå i.

12 år og to opptrappingsplaner senere er det kanskje på tide og spørre om tjenestene er mer tilgjengelige i dag, eller om pasientenes helsetjeneste er et tomt begrep. Jeg venter fremdeles på den røde løperen som var så mye omtalt i forrige valgkamp. Noe som ofte ble sagt i valgkampen var at når den rusavhengige ville ta mot hjelp skulle man legge ut en rød løper. Dagens anbud fra HSØ tilsier at det beste kanskje er om den røde løperen ligger hjemme hos brukeren, helst mellom soverommet og toalettet, med Marius Sjømæling sine små soldater på vakt!