Recovery kommer aldri seilende på ei fjøl!

Publisert i Blogg

Recovery kommer aldri seilende på ei fjøl!

Da jeg begynte å jobbe i rusbehandling for 20 år siden snakket vi ansatte ofte om at pasientene “ikke hadde ruset seg ferdig”. Setningen kom gjerne når folk avbrøt behandlingen, ikke møtte til polikliniske avtaler eller rett og slett var umotiverte. Noen få år senere tok vi en skikkelig oppvask på min daværende arbeidsplass på hva en slik “forklaring” egentlig innebærer. Hvilken holdning har vi til folk som ruser seg hvis vi seriøst mener at de må lenger ned før de skal krype seg opp igjen? Skal vi som fagfolk behagelig lene oss tilbake og vente… på hva? Hvor langt ned er langt nok? Når er en person ferdig med å ruse seg?

For et par uker siden møtte jeg utsagnet igjen, – denne gangen som tilhører på en konferanse. To ulike innledere brukte den samme termenologien som jeg de siste årene har skammet meg over at jeg en gang mente var en grei holdning. Lever den fortsatt? Tror vi på at folk blir i stand til å ta bedre valg om de bare får det litt verre?

Noen ønsker ikke endring. Noen ønsker å fortsette å ruse seg – av mange grunner. For noen er kanskje rus nødvendig, – nærmest som en evne til overlevelse. Å motivere en person for endring er hardt arbeid. Vi må være heiagjeng – lenge!! Motivasjon er ingen egenskap. Motivasjon er ferskvare – motivasjon er håp, noe vi kan gripe der og da – som kan skape muligheter – midt i en samtale – midt i en aktivitet – eller en kjøretur. Faget vårt, om vi har legebriller, psykologbriller, sosialbriller, sykebriller, barnebriller eller vernebriller så er målet at folk skal oppleve recovery, at de skal få det bedre, – på de områdene som er viktige for dem.

Mange av de vi møter har nettverket sitt i et rusmiljø. Nettverk og vennskap i rusmiljø er ikke annerledes enn vennskap ellers! Folk bryr seg om hverandre og savner hverandre. Relasjoner som er viktige for folk må gjerne kuttes hvis de skal greie rusfrihet eller store endringer. Å bo ved siden av eller omgås folk som ruser seg daglig og selv holde seg nykter er det få som klarer. – Og da kan vi ikke tilby ensomhet og en hverdag uten innhold i andre enden! Ingen blir motivert av ensomhet. Jeg hadde holdt ut i 48 timer – kanskje – i en god periode. Jeg kjenner folk som har holdt ut i årevis – vært nyktre på hvite knoker. Vi må tilby tilhørighet til noe, tilby noe som gir mening – og da må vi kanskje til og med tenke kreativt sammen med den det gjelder. Noen kjenner jo knapt hvem de er og hva de liker – uten rusmidler. Noen har ruset seg fra de var barn og vet de likte lego og Kaptein Sabeltann. Kom igjen – vi må være heiagjeng lenge!! Folk må få prøve seg – finne ut av ting – prøve på nytt.

Recovery er hardt arbeid. Både for den som trenger hjelp og den som gir hjelp. Det inneholder alle deler av et liv.  – Det er ingenting vi kan overse, fysisk helse, psykisk helse, økonomi, bolig, vennskap, familie, kjæreste, dyr, interesser, musikk, minner, uvaner, valg… Folk er folk. Folk som har det dårlig trenger stort sett det samme som jeg trenger når jeg har det dårlig. Noen mer, noen mindre. Vi trenger alle en heiagjeng – og recovery kommer aldri seilende på ei fjøl.

Torhild Kielland

Oslo 17. desember 2015

Foto: Kristin Langtjernet/ Torhild Kielland

 

2 Kommentarer

  1. Godt skrevet! God jul til dere også.

  2. Et godt innlegg

Legg inn kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Personvern og cookies