Pakkeforløp

Pakkeforløp for psykisk helse og rus

Pakkeforløp for psykisk helse og rus publiseres og implementeres trinnvis fra høsten 2018. Kommuner kan henvise pasienter til pakkeforløpene fra 1. januar 2019.

Pakkeforløp for psykisk helse og rus som er ferdigstilt/publisert per 2. oktober 2018:

Ytterligere tre tilstandsspesifikke forløp for psykose, tvangslidelser og spiseforstyrrelser publiseres innen 15. desember 2018. Pakkeforløp for gravide som bruker/har brukt alkohol, vanedannende legemidler og/eller illegale rusmidler kommer noe senere.

Pakkeforløpene innfører stoppunkter og forløpstider. Utredning skal eksempelvis gjennomføres innen seks uker og det skal ikke være opphold mellom avrusning og rusbehandling.

Pakkeforløpene for psykisk helse og rus skal bidra til at brukerne får bedre helsetjenester. De skal legge til rette for gode individuelle behandlingsforløp gjennom bedre samhandling mellom sektorene, klare ansvarsforhold og gode overganger. Forløpene bygger på nasjonale faglige retningslinjer og veiledere.

Hvilket fundament bygger pakkeforløpene på?
Med pakkeforløpene forutsetter myndighetene at grunnmuren med god koordinering i kommunene er på plass gjennom lovkrav gitt i 2012 (se under om koordinatorfunksjon i kommunene). Virkeligheten er annerledes i mange kommuner og kan kanskje forklare usikkerheten  mange beskriver knyttet til hva pakkeforløp innebærer. Målet er at koordinatorfunksjonen i TSB skal supplere og samarbeide med kommunens koordinator.

Pakkeforløpene beskriver koordinatorfunksjonen for TSB og anbefaler også løsninger for koordinatoransvaret til kommunene. I kommunen er koordinatorfunksjonen allerede lovpålagt gjennom Helse- og omsorgstjenesteloven.

Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer koordinatorfunksjonen i kommunene
Kapittel 7 i helse- og omsorgstjenesteloven omtaler kommunens plikt til å utarbeide individuell plan
for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den enkelte, står det i § 7-1.

§ 7-2 beskriver hvordan kommunene skal tilby koordinator og hvordan koordinatoren skal sørge for nødvendig oppfølging av den enkelte pasient eller bruker, samt sikre samordning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidet med individuell plan. § 7-3 beskriver kommunens plikt til å ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet. Denne enheten skal ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan, og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator etter §§ 7-1 og 7-2.

Pakkeforløpene beskriver koordinatorfunksjonen i spesialisthelsetjenesten
Pakkeforløp innebærer at pasienten skal få vite hva som skal skje, når og hvem som har ansvaret. Pakkeforløpene beskriver at hver pasient får sin egen koordinator i TSB, som skal være kontaktperson for både pårørende og pasienter. Kontaktpersonen skal sørge for kontinuitet i behandlingsforløpet og at en unngår unødvendig venting.

– Pakkeforløp er et viktig verktøy for å tilpasse seg til den enkeltes behov. Pakkeforløp skal gi systematikk og sette rammer for behandlingen.
Erna Solberg

Det følger ingen ekstra penger med pakkeforløpene og mange har problematisert hvordan dette skal løses. Fagrådet har ikke oppfattet at de regionale helseforetakene har en felles løsning på dette.

Hva kan vi lære av gjennomførte tilsyn?
Over halvparten av norske kommuner har under 5000 innbyggere og er sårbare i forhold til å klare å implementere mengden av retningslinjer, veiledere og lovkrav. Funn fra tilsyn underbygger dette.

Helsetilsynet har gjennom landsomfattende tilsyn med kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten vist at tjenestene ikke samarbeider godt nok om brukere som har behov for bistand fra flere tjenester. De viser til flere lovbrudd funnet i over halvparten av de kommunale tilsynene så langt:

  • Individuell plan er for lite brukt og det er store uklarheter knyttet til koordinatorfunksjon
  • Pasientene får ikke forsvarlig oppfølging av rus -, psykiske – og somatiske lidelser. Det er mangel på systematisk kartlegging, på kompetanse og journalføringen er fragmentert
  • Det gis ikke god nok bistand til å mestre å bo i egen bolig

Funn fra tilsyn med spesialisthelsetjenesten viser at selv seks år etter at ROP-retningslinjen kom, er det fortsatt store utfordringer med å tilby helhetlige og samordnede behandlingstilbud til målgruppen. Tjenestene avdekker for smalt for somatiske lidelser og ROP-lidelser – og følger i for liten grad opp det de avdekker.

Helsetilsynets funn forteller at prosedyrer og rutiner implementeres i alt for liten grad i rus- og psykisk helsefeltet, både i kommuner og i spesialisthelsetjenesten. Med andre ord må ledere på banen og gjøre gode grep slik at vi når målet med pakkeforløpene –  å sikre pasientene raskere utredning og behandling.

Pasientinformasjon er tilgjengelig på helsenorge.no.

Nasjonal plan for implementering av pakkeforløp for psykisk helse og rus 2018–2020
Nasjonal plan for implementering av pakkeforløp for psykisk helse og rus 2018–2020 beskriver bakgrunnen for oppdraget, og nasjonale og regionale implementeringstiltak. En vellykket implementering er avhengig av et godt samarbeid mellom helseforetak, kommunale helse- og omsorgstjenester, fastleger og andre tjenester og etater. En god implementering forutsetter også at lokale brukerorganisasjoner, brukerråd og erfaringskonsulenter blir involvert i arbeidet.

– Personer med psykisk sykdom har 20 år kortere levetid enn befolkningen generelt. Dette er en av de største og styggeste ulikhetene i helse vi har i Norge. En vesentlig forklaring på dette er at personene ikke får nødvendig helsehjelp for somatiske lidelser. Derfor er det ekstremt viktig at dette er satt i system i pakkeforløpene.
Bent Høie

Les mer på Regjeringens nettside om pakkeforløpene 

 

Personvern og cookies