De pekte blant annet på store regionale forskjeller på hvordan lovtekstene ble forvaltet. Rapporten viste også stor variasjon i hva tjenestene mente om innholdet i tilbakehold. En arbeidsgruppe leverte forslag til ny veileder i juni 2013, høringsrunden hadde frist 1. oktober 2015 og endelig er veilederen publisert.

Den nye veilederen har som mål å tydeliggjøre lovens intensjon og fremme god praksis. God praksis beskriver direktoratet blant annet er å sikre sammenhengende og helhetlige pasient- og brukerforløp for pasienter som er underlagt tvang. Veilederen viser hvordan bestemmelsene i kapittel 10 skal forstås og anvendes, og gir tjenestene veiledning til faglig skjønnsutøvelse.

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester av 24. juni 2011 trådte i kraft 1. januar 2012. Lovens kapittel 10 inneholder bestemmelser om særlige tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. Det er i § 10-2 gitt regler om tilbakehold i institusjon uten eget samtykke, i § 10-3 om tilbakehold av gravide rusmiddelavhengige og i § 10-4 om tilbakehold i institusjon på grunnlag av eget samtykke. Lovbestemmelsen med tilbakehold av gravide rusmiddelavhengige (§ 10-3)  er unik i internasjonal sammenheng. I andre land er tvangsspørsmålet basert på den voksne, mens vi her i landet i tillegg beskytter det ufødte barnet.

Målgruppen for veilederen er personell som har ansvar for å forberede saker, fatte vedtak, følge opp, og gjennomføre vedtak om tilbakehold/tvang. Veilederen vil også være nyttig for brukere og pårørende, samt for politisk og administrativ ledelse i kommune og i de regionale helseforetakene.

Bruk av tvangstiltak er et alvorlig inngrep i den enkeltes selvbestemmelsesrett. Helsedirektoratet har plukket ut fem anbefalinger som de mener er de viktigste i veilederen:
1. Brukermedvirkning er grunnleggende ved bruk av tvang
2. Det bør opprettes et samarbeidsorgan - bistandsteam. Etablering av bistandsteam bør forankres i samarbeidsavtalene mellom kommune og helseforetak. Bistandsteamet kan bidra til å sikre sammenheng i tjenestene, og samtidig være et sted hvor utfordringer og spørsmål knyttet til bruk av tvang kan diskuteres. Bistandsteamet bør forankres i samarbeidsavtalene mellom kommune og helseforetak.
3. Oppfølging etter utskrivning bør planlegges allerede ved innleggelse. Bruk av bistandsteam, individuell plan og ansvarsgrupper er gode verktøy for å klargjøre ansvarsforhold og videre oppfølging
4. Spesialisthelsetjenesten (institusjonene) må ha rutiner for mottak, gjennomføring og utskrivelse av pasienter på tvang. Spesialisthelsetjenesten må sørge for en forsvarlig utskrivningspraksis og ha rutiner for å varsle og samarbeide med kommunen i god tid før utskrivning for å sikre pasienten nødvendig oppfølging. Institusjonen som har hatt ansvar for gjennomføringen bør bidra til at pasientens overgang til annen oppfølging ivaretas
5. Både kommunen og spesialisthelsetjenesten må bidra til en strukturert og planmessig oppfølging som sikrer nytte og effekt av tvangsoppholdet

Denne veilederen erstatter «Handlingsveileder i bruk av tvang overfor rusmiddelmisbrukere etter sosialtjenesteloven §§ 6-2, 6-2a og 6-3», I-0965/2000. Helsedirektoratet vil etter planen lansere en digital utgave av veilederen i løpet av første halvår 2017. Du kan laste ned den nye veilederen her...

Fagrådet vil oppdatere arbeidsmanualen knyttet til den helt konkrete saksgangen i tvangssaker, i løpet av januar 2017. I arbeidsmanualen finner du også lenker til alle relevante lover og forskrifter i tillegg til den nye veilederen.

Fagrådet minner i tillegg om ny forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer som trådte i kraft 1. november 2016. Den nye forskriften har som formål å gi regler om gjennomføringen av oppholdet i insitusjon for personer med rusmiddelproblemer, samt avklare når det er adgang til å bruke tvang og å forhindre at tvang brukes i større utstrekning enn nødvendig.