Helsedirektoratet publiserte denne uken informasjon om at over halvparten av norske kommuner i ulik grad har omdisponert personell til smittevernarbeid fra tjenester rettet mot voksne innen psykisk helse- og rusarbeid.

Økning i både rus- og psykiske problemer

- Alle skal være med i dugnaden, som det heter, men det vi i Fagrådet reagerer på er at mange kommuner rapporterer om stor økning i forekomst av både rus og psykiske problemer. Er det da en god prioritering å skjære ned på nettopp disse tilbudene?

Helsedirektoratet oppgir at antall henvisninger og henvendelser i løpet av pandemien, for psykiske helseproblemer har økt for både for barn og unge (28 prosent) og for voksne (27 prosent). Når det gjelder rusmiddelproblemer, er det flest som svarer at det ikke er endringer i omfanget, men seks prosent melder om stor økning også når det gjelder henvendelser/henvisninger som gjelder voksne og barn/unge med rusmiddelproblemer. Tallene kommer fra rapporten Kartlegging av kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2021. Rapporten utarbeides årlig av SINTEF for Helsedirektoratet.

SINTEF skriver i rapporten at deltagelsen fra kommunene er god i 2021 og det er kun 24 kommuner som ikke har levert data, i tillegg er det 10 kommuner som kun  har levert årsverksinformasjon.  

Telefon og video

Utstrakt bruk av telefon og video i oppfølgingen under pandemien har noen gode sider, men for mange fungerer det mye dårligere enn fysiske møter. Særlig viser rapporten at det fungerer dårlig for folk med store utfordringer og alvorlige lidelser. Årsakene kan være flere, men noen mangler teknisk utstyr, mangler digital kompetanse og mangler tilgang til internett. Noen ønsker ikke telefonkontakt, eller har såpass store helseutfordringer at de ikke nyttiggjør seg digitale løsninger.

Konsekvensen i våre øyne er at hjelpetilbudene forsterker utenforskapet når de reduserer tilbudene til å bli digitale parallelt med at de omdisponerer folk til smittevern slik at kapasiteten også blir dårligere. De som faller utenfor er en gruppe som sjelden klager og dermed mister rusfeltet muligheten til å synliggjøre konsekvensene. 

Velferdsstaten gjelder ikke for alle?

Både før og etter koronapandemien kom - har tjenester strevd med å legge til rette for folk som mangler kodebrikke, bankkort, ID-kort, pass, BankID, mobiltelefon og apper. I landet vårt har vi mange mennesker med rus- og psykisk helseproblemer som ikke ønsker, ikke klarer, ikke tør eller av ulike årsaker ikke får tilgang til dette. Med intensjon eller ikke - erfarer disse unektelig et svært konkret utenforskap. 

Langsomt, men systematisk legger samfunnsstrukturen grunnlaget for utenforskap og marginalisering av fattige, syke, kriserammede og identitetsløse. "Systemene" gjør enkelte grupper usynlige - og kanskje mer hjelpeløse enn nødvendig. Er det sånn at Velferdsstaten ikke gjelder for alle og at de som faller utenfor - er nettopp dem som Velferdsstaten først tok sikte på å være en trygghet for?

Helse og omsorgstjenesteloven (2011) forteller kommunene at de skal gi innbyggerne tilbud om alle nødvendige helsetjenester; både akutte tjenester, utredning, diagnostisering, behandling og rehabilitering - for alle  pasientgrupper. 

Variasjonen er stor. Poenget er at vi har en underlig tradisjon på forskjellig systematisk oppfølging av ulike pasientgrupper i Norge.