" Helseministerens bruk av slagordet «fra straff til helse» er problematisk. Helse er jo ekstremt mye på banen. Det kan åpenbart bli mer, men likevel! Vi har de siste årene hatt en ekstrem vekst i ressursbruk. Vi er på ingen måte i en situasjon hvor vi starter på null og begynner på noe helt nytt," fortsatte han, til undring blant mange av tilhørerne. Men ingenting av dette bør være kontroversielt for noen, og det kan nok være riktig å nedtone forventningene om hva en rusreform faktisk kan få til.

Det Nesvåg derimot ikke sier noe om, og det som for mange rusavhengige oppleves som et paradigmeskifte og en reform, er at det også vil bli slutt på en langvarig praksis med trakassering, forfølgelse og nedverdigelse av mennesker med rusavhengighet, noe som over tiår har påført titusener av mennesker unødig lidelse i Norge. Det er altså ikke så mye det Nesvåg sier jeg reagerer på, men det han unnlater å si noe om. Det er derfor behov for en presisering.

I Norge har bruk og besittelse av illegale rusmidler, vært kriminalisert, en ordning som på mange måter er litt særegen for Norge og som vi ikke kan være særlig stolte av. Narkotika har vært sett på som samfunnsfiende nummer en, som har gitt seg utslag i «Krigen mot narkotika», og fengselsstraffer på linje med drap. Dette betyr, at politiet har hatt adgang til å bruke såkalte tvangsmidler (pågripelse, ransaking og beslag) på rusavhengige som har vært i besittelse av selv svært små mengder narkotika. I praksis betyr dette at enhver rusavhengig til enhver tid har stått i overhengende fare for å bli tatt av politiet, påført håndjern (gjerne etter en svært nedverdigende pågripelse), tatt med til sentralarresten, kledd naken, og sett opp i rumpehullet (på jakt etter narkotika), bare fordi personen er mistenkt for å være rusmisbruker og i besittelse av stoffer. Videre har hen kunne blitt holdt i arresten inntil man har ransaket på bopel, i bil, boder og andre steder som den pågrepne har hatt tilhold, for å søke etter narkotika, ofte uten resultat, og til store menneskelige og samfunnsmessige kostnader.

Alle rusavhengige som har frekventert gata for å få tak i rusmidler, har opplevd dette. Det har skjedd i stor skala, og skjer den dag i dag. Ikke fordi politiet vil mennesker vondt, men grunnet manglende kunnskap om rusavhengighet, og fordi loven sier at de kan gjøre det. Jeg vet dette, fordi jeg har vært politimann selv.

Når bruk og besittelse nå går fra straff og til helse, så vil politiet bli fratatt denne muligheten til å behandle medborgere på en uverdig og krenkende måten, fordi bruk av tvangsmidler krever at noe er subsumert under straffelovens bestemmelser.

Det er altså straffeloven som avgjør hvor det er muligheter for bruk av tvangsmidler, og når bruk og besittelse ikke lengre er underlagt straffelovens bestemmelser, så vil politiet heller ikke ha adgang til å bruke slike. Det er dette som for mange rusavhengige, undertegnede inkludert, som representerer en reform.

Det var dette som blant annet skjedde i Portugal, og det er blant annet dette rusreformutvalget skal utrede, med et ekstra godt blikk mot Portugalmodellen.

Som en liten digresjon, så kan nevnes at man ikke må blande pågripelse og ransakelse med innbringelse og visitasjon. Det sistnevnte vil politiet fortsatt ha adgang til, men ikke som et ledd i å undersøke en straffesak, men som et middel til å få klarlagt en situasjon. Dette er to vidt forskjellige ting, og har ingenting med hverandre å gjøre.

«Avkriminalisering av bruk og besittelse vil ikke fjerne kriminaliteten blant rusavhengige. Det vil fortsatt være mye juss og mange rettssaker. Hvordan skal vi tenke om vold, omsetning, kjøring i rusa tilstand og tyveri? Dette blir jo ikke avkriminalisert.» Det er mye kunne som vært kommentert her, men jeg nøyer meg med å gjøre oppmerksom på at de aller fleste kjøringer i rusa tilstand skjer under påvirkning av lovlige og legale rusmidler, og ingen gir større konsekvenser enn alkohol og piller.

Det å skulle differensiere mellom avhengige og såkalte rekreasjonsbrukere, vil være svært problematisk, og vil fort kunne bli misbrukt av de som skal håndheve denne forskjellen. For hvordan skal man identifisere hva som er hva? Det er ikke slik, selv om noen kan få inntrykk av dette gjennom diverse TV-programmer, at rusavhengige er en ensartet rase, som er lett gjenkjennelig. Da kan man fort befinne seg i en situasjon av status qua, men i ny innpakning.

Videre argumenterer Nesvåg med at et flertall i lang tid har ment at det er høyst urimelig å straffe folk for å være i besittelse av stoffer de er avhengig av. At mange mener dette, er vel og bra, men det gir ingen avkriminalisering. Som vi alle vet har nesten aldri slått rytteren av hesten.

I forhold til unge, opplever jeg at dette er en konstruert problemstilling. Her gjelder andre lover og regler (lov om barneverntjenester blant annet). Politiet argumenterer med at de trenger å opprettholde dagens bestemmelser, for å kunne forebygge nettopp opp mot denne gruppen. Det er en argumentasjon jeg skjønner lite av, og det er på tide at politiet ser nærmere på hva forebyggingsbegrepet skal inneholde.

Som rusavhengig og tidligere politimann, er jeg både overrasket og skuffet over at Nesvåg allerede nå konkluderer med at dette er en liten reform. Jeg og mange med meg, opplever det ikke slik. Det er også innholdet i reformutvalgets arbeide som til syvende og sist vil avgjøre om dette blir en reform eller ikke. Vi er mange som heier på utvalget. La oss nå for guds skyld få på plass denne reformen.

Les mer om Nesvågs innlegg her..