Fra første januar igangsettes de lanserte pakkeforløpene for psykisk helse og rus. En endring som lover forbedring, forutsigbarhet og å ivareta hele mennesket, men som mange uttrykker ambivalens og usikkerhet til. Både fagfolk, brukere og organisasjoner.

Erfaringer med overføringsverdi?
Pakkeforløpene for psykisk helse og rus baserer seg på positive resultater fra pakkeforløp for kreftpasienter. Det trekkes frem flere suksessfaktorer som har vært vellykket for kreftpasienter. Om dette er overførbart, helt eller delvis, til pasientgruppen rus og psykisk helse, vil tiden vise.

Noe ambivalens og skepsis er knyttet til sykdomssymptomer eller atferd, som utarter seg ulikt hos de ulike pasientgrupper.

Det er naturlig å tenke seg at de færreste kreftpasienter – om noen – vil motarbeide behandlingen de får, i frykt for å bli frisk. Dette er imidlertid noe man kan oppleve at mennesker med psykisk helse- og ruslidelser gjør.

Ikke for at man vil unngå å bli frisk, men av frykt for å gi slipp på det eneste som kan oppleves som kjent, det eneste som fungerer, og som dermed oppleves som trygt. Situasjonen kan bli at man både ønsker hjelp til å håndtere sin rusavhengighet og ruslidelse, og samtidig motarbeide behandling for å beholde det man kjenner og vet fungerer.

Sårbare overganger
Motivasjon er en varierende ferskvare, og hjelpen må kunne tilbys ganske umiddelbart. Det er i pakkeforløpene et mål om sammenhengende og koordinerte pasientforløp. Akkurat dette er ikke noe nytt. Det er jo ikke slik at sammenheng og sømløse overganger ikke har vært etterstrebet, selv om gjennomføringen i praksis ikke har fungert optimalt.

Overganger mellom tjenestetilbudene er klassiske fallgruver, både i forhold til tiden mellom hver instans og samhandlingen mellom dem. Dette til tross for tidligere reformer som har hatt mål om å rette på dette.

Mange hjelpere å forholde seg til
Pakkeforløpet innfører forløpskoordinatoren som skal bidra til forutsigbarhet, se til at forløpet går etter planen, og innen rett tid. Innen kreftbehandlingen har forløpskoordinatoren vært en suksess.

Hva som er forskjellen på pakkeforløpets koordinator og andre kontaktpersoner og koordinatorer tilknyttet pasienten med rusutfordringer, eksempelvis gjennom individuell plan eller ansvarsgruppemøter, er noe uklart. I verste fall er det bare enda et menneske å forholde seg til for en pasientgruppe som kan ha svært mange aktører og personer rundt seg, og ytterligere et teoretisk godt verktøy som er vanskelig å gjennomføre i praksis.

Individuell plan er i mange tilfeller et eksempel på dette. Individuell plan ansees som et godt verktøy, hensiktsmessig og brukertilpasset, men som i altfor mange tilfeller ender opp som et papir i en skuff.

Hva er det som denne gang skal fungere? Er det en mer smidig og bedre gjennomførbar overgang fra teori til praksis i et pakkeforløp? Spørsmålet om hvordan forløpskoordinatoren skal utføre oppgavene som ruskonsulenten ikke har utført, kan være verdt å stille seg. Det vil kreve at det gis både handlingsrom og tid til å utføre oppgavene. Tid er som kjent penger.

Pakkeforløpene opprettholder skillet mellom rus- og psykiske lidelser
Pasienter med ruslidelser har i de aller fleste tilfeller også en psykisk lidelse. Dette har i helsevesenet vært en utfordring da tjenestetilbudene tradisjonelt har vært litt enten eller. Har du en ruslidelse passer du ikke inn i tjenester rettet mot psykiske lidelser, og motsatt. Dette er velkjent og en utfordring som både blir forsøkt, og har blitt forsøkt gjort noe med. Pasienter med både psykiske lidelser og rusutfordringer skal kunne få helhetlig helsehjelp, og unngå å bli kasteballer mellom instanser. Altså unngå å falle mellom stoler..

For pasientgruppen innen psykisk helse og rus presenteres tre ulike pakkeforløp, hvor skillet mellom rus og psykisk helse opprettholdes. En mulighet for avdekking om man mottar rett eller feil behandling, skal etter modellen være satt i system. Og muligheten for å være del av flere pakkeforløp skal være tilstede. Lykke til med koordineringsansvaret!

Sett utenfra krever dette uvanlig omfattende samhandling og samarbeid mellom både tjenestenivåene og samtlige aktører på både lokalt og regionalt nivå. På lik linje med forventningene man har hatt til samarbeid mellom dagens tjenestetilbud, er forventningen om samarbeid like stor, om ikke større, til den kommende modellen.

Hvordan stolene skal kunne flyttes tettere inntil hverandre i et pakkeforløp, er foreløpig ikke lett å se, men vil være en av de største suksessfaktorer for et vellykket pakkeforløp. Sammen med henvisningspraksisen til fastlegene og i hvilken grad forløpskoordinatoren spør brukeren selv om rett eller feil behandlingstiltak er satt inn.

Lik forståelse av ansvarsfordeling?
Et klargjort og rustet fagfelt er av betydning. Og et fagfelt som spiller på samme lag, lik forståelse av spillereglene og sitt ansvar som medspiller. Kommunene er arenaen der pakkeforløpet starter og der det slutter. Det fordres at kommunen følger pasienten gjennom løpet.

Det følger ingen økonomiske midler ved innføringen av pakkeforløp, men opptrappingsmidler som er såkalt frie. Det er altså opp til hver enkelt kommune hva disse midlene vil benyttes til.

Inntrykket er at få kjenner til hva pakkeforløpet egentlig innebærer og at det er ulik oppfatning om hva det er blant de som kjenner til det. Med flere reformer bak oss, og med erfaringen om at politiske vedtak ikke alltid er like lett å få innført i praksis, er det ikke nødvendigvis grunn til å svartmale innføringen av pakkeforløp for pasienter innen psykisk helse og rus.

Å frykte det ukjente og nye har mange ganger vist seg å være ubegrunnet. Det er imidlertid grunn til å være oppmerksom, og evaluere prosessen underveis. Alle gode verktøy kan bli ubrukelige hvis de ikke benyttes slik det er tenkt. Selve implementeringen av pakkeforløpet blir nok avgjørende.