Bolig er fortsatt en av de største problemene i rusfeltet som det ikke ser ut til at styresmaktene greier å løse. Holder det med grep som gjør det attraktivt for kommunene å legge til rette for egnede og integrerte boligalternativer eller handler det også om et holdningsproblem til denne pasientgruppa?

Varden skrev nylig på lederplass om problemene knyttet til plassering av boliger for vanskeligstilte og hvordan dette utfordrer våre intensjoner om et raust og inkluderende samfunn. Da Skien kommune etablerte en bolig for personer med dobbeltdiagnose rus og psykiatri i 1999, ble naboene redde. De mobiliserte voldsomt i sin motstand, både via media og direkte overfor politikerne. Men boligen ble en suksess. De som bodde der passet seg for å plage naboene. De ble etter hvert på hils med flere av dem, og en av de mest innbitte motstanderne endte opp med å levere epler fra hagen til boligen, skriver Varden. Nå er boligen lagt ned og flyttet til nye lokaler på Findal. Der har nabolaget tatt dem imot fordomsfritt og med åpne armer.

Skien har åpenbart fått til noe som mange andre byer strever med. iTromsø omtalte senest 9. august problemene med å bosette personer med rusmiddelproblemer. "Ruslivet bærer med seg noen sider som gjør det vanskelig for oss på boligmarkedet", sa en av personene som iTromsø intervjuet.

Det holder ikke med flere behandlingsplasser så lenge det mangler bolig og oppfølging i etterkant er budskapet fra mange av fagrådets medlemmer til helseminister Bent Høie. Vi kaster penger ut av vinduet ved å organisere tjenesten slik som i dag der kommuner og institusjoner forteller om flere måneders behandlingsopphold, som til tross for samarbeid mellom tjenestene, ender opp med status bostedsløs ved utskrivelse. Historien om en motivert og optimistisk pasient som etter behandling bosettes på hospits eller campingplass og etter kort tid må søkes inn til nytt behandlingsopphold er repeterende og demotiverende. Hvilke krefter er det som holder et slikt meningsløst system oppe? Det tjener absolutt ingen hvis det ikke er et mål i seg selv å med svingdørspasienter og nederlag.

Det nærmer seg høringsfrist (1. september) på forslag til endring av forskrift om tilskudd til utleieboliger. Fagrådet skal levere uttalelse og har fulgt med på at fagfolk og brukerrepresentanter har twitret ivrig om ulike problemstillinger. Det høye antallet av ruspasienter som sendes ut til boligløshet etter behandling kan kanskje med rette kalles en skandale og vise behovet for at andre aktører i tillegg til  kommunen må stille opp med boligtilbud? Det er allerede aktører i rusfeltet som tilbyr ulike typer boliger, men dette dreier seg ofte om private ideelle organisasjoner. Endringen i forskrift dreier seg om fire ord "eller en statlig aktør" som legges til gammel ordlyd. Kun fire ord, men ordene åpner for en ganske annen praksis knyttet til boliger. Hele setningen som høringen dreier seg om er: "For utleieboliger som er eid av andre enn kommuner, skal det tinglyses en klausul om bruk av boligene og at kommunen eller en statlig aktør har tildelingsrett i minst 20 år."

Dette er et viktig punkt. Noen mener at denne endringen på sikt vil gi krav til institusjonene om å ha "ettervernsboliger" for å få avtale. Andre er uenige i dette. Noen mener det blir et "tilbakesteg" til halvveishus og en usynliggjøring av kommuners dårlige (og noen ganger elendige) boligtilbud til vanskeligstilte. -At en slik ordning med andre ord vil gi kommunene en sovepute til å ikke prioritere personer med rusproblemer fordi de har en særordning via andre aktører. Dette siste er i så fall et alvorlig ankepunkt som mange mener at heller taler for øremerkede midler til ordinære kommunale boliger og tilhørende oppfølgingsressurser, - og gjerne relatert til opptrappingsplanen på rusfeltet, slik at innsatsene henger tydeligere sammen.

Er det et problem at en blander sammen institusjonstilbud/sykehusopphold og behandling med retten til bolig?  Kan det føre til at  institusjonene "styrer" deler av boligpolitikken i en kommune, og også velger hvilken kommune pasientene skal bo i?  Institusjonene vil naturlig nok skaffe husvære i sin nærhet og leie ut. Forslaget kan dermed føre til at kommuner/regioner  med rusinstitusjoner vil få flere innbyggere med rusmiddelavhengighet. Pasienter har rett til tjenester i kommunen de oppholder seg i. Ved tilbakefall vil det kanskje bli nødvendig med utkastelse med påfølgende behov for akuttbolig som oppholdskommunen må ivareta. Ser lovgiverne konsekvensene av et slikt tilbud?

Helsedirektoratet forteller at det blir en veileder knyttet til bestemmelsen som blant annet skal si at den eventuelle statlige aktøren må involvere kommunen ved bosetting. Dermed legges det opp til et samarbeid, men det kommer foreløpig ikke frem hvem som skal betale for "ettervernsleilighetene". Skal kommunene betale? Skal pasienter som ikke får garanti for denne type leilighet fra sin kommune miste retten til behandling? Blir dette en del av behandlingen? Og vil en etter endt opphold her være like langt som før når dagen kommer og en skal over i kommunal bolig? Enkelte hevder at vi må kalle en spade for en spade å få midler til flere boliger og oppfølgingsressurser direkte til kommunene.

Det har vært en lang kamp for å få boliger til personer med rusproblemer inn i nasjonal boligstrategi "Bolig for velferd" (2014-2020), og Fagrådet mener det er uklart hvorvidt en eventuell endring i forskrift støtter opp under de målene som er beskrevet der. Svak samordning på statlig nivå har gjort og gjør det vanskelig for kommunene å drive et godt og effektivt boligsosialt arbeid og strategien skal bidra til å tydeliggjøre ansvar, oppgaver og forventninger i det boligsosiale arbeidet. Fem departementer er ansvarlig for strategien og fem direktorat bidrar sammen med Husbanken. Fagrådet oppfordrer rusfeltet til å sette seg inn i boligstrategien og forslag til endring av forskrift og levere høringsuttalelse før 1. september!