Kristin har jobbet i Fagrådet i to perioder, første gang fra 1. desember 2017 – 18. oktober 2018 i en midlertidig stilling, men på ordinære vilkår og med definerte arbeidsoppgaver. Hun avsluttet første periode på grunn av en planlagt lang reise, men startet opp igjen i samme stilling 6. mai 2019 og ble deretter fast ansatt fra 1. januar 2020.

Regjeringens inkluderingsdugnad

Som organisasjon ble vi invitert til, og deltok på, regjeringens inkluderingsdugnad 20. juni 2018. Som arbeidsgiver tok vi oppfordringen fra regjeringen på alvor, til tross for begrensede ressurser som i dag utgjør 2,9 stillinger fordelt på fire personer, inkludert Kristin.

Kristin har i en årrekke hatt uførepensjon, men hele tiden hatt et sterkt ønske om å være i jobb. Hun har tidligere en lang historie med alvorlig rusavhengighet, inkludert en rekke innleggelser både frivillig og tvang. Det er ingen selvfølge at hun har det livet hun har i dag. 

Tidligere organisasjonssekretær i Fagrådet Kristin HalvorsenSendt inn A-melding hver måned

Kristins inntekt er rapportert inn til Skatteetaten gjennom A-melding hver eneste måned hun har jobbet hos oss. Det burde derfor ikke være noen overraskelse for NAV at hun er i jobb.

Jeg opplever at NAV setter meg i en veldig vanskelig livssituasjon. Å ikke ha noe innhold i hverdagen er en av de største risikofaktorene for tilbakefall. Jeg kjenner på usikkerhet for tiden som kommer, for når livet blir så vanskelig kommer de tunge tankene.
Kristin Halvorsen     

 

Aldri hørt noe fra NAV

Som arbeidsgiver er Fagrådet overrasket over at vi etter to og et halvt år etter første ansettelse aldri har hørt noe fra NAV. Ingen spørsmål om hvordan det går med Kristin i jobb og ingen spørsmål om muligheten til å øke stillingen med eller uten virkemidler fra NAV. Verken vi eller Kristin har opplevd noen interesse fra NAV før Kristin mottok kravet om tilbakebetaling i desember 2019. Når vi i tillegg vet at et av hovedelementene ved uførereformen fra 1. januar 2015, var å legge til rette for økt arbeidsaktivitet blant uføretrygdede, blir det hele uforståelig.

Siden desember i fjor har vi vært løpende orientert om Kristins kamp der kravet om 70 prosent kompensasjonsgrad utgjør at arbeidet hos oss ikke gir henne noen merinntekt.

– Jeg har uten hell forsøkt å få satt ned dette trekket som NAV satte ved uføretidspunktet for flere tiår siden. Å dekke vanlige bo- og livskostnader med uføreytelsen fra NAV alene er umulig, forteller Kristin. 

Kompensensasjonsgrad angir hvor mye av uføretrygden en får beholde av inntekt over inntektsgrensen 0,4 G (grunnbeløpet i folketrygden). Graden beregnes ut fra uførhetsgrad og pensjonsgivende inntekt året før uførhet. Hvis kompensasjonsgraden er på 70 prosent reduseres uføretrygden med 70 øre for hver krone som overstiger inntektsgrensen. Reglene om kompensasjonsgraden fremgår av folketrygdloven § 12-14.

Kristin har en kompensasjonsgrad på 70 prosent. Det betyr at hennes inntekt over fribeløpet (i år 36 900 kroner) trekkes med 70 prosent. Kristin ble ufør som ung rusavhengig uten særlig jobberfaring og har minste uføresats. Hun må i tillegg betale skatt av de resterende 30 prosentene hun får beholde. Tilleggskostnader ved å være i jobb, som reiseutgifter, tar ikke NAV hensyn til. Etter de siste tre årene i arbeid har NAV fremsatt krav om tilbakebetaling på ca 150 000 kroner, ettersom Kristin (i god tro) har gått over inntektsgrensen på 0,4 G hvert år. Når alle tall har vært offentlige og tilgjengelige har jeg trodd at alt var i orden og at jeg fulgte regelverket, sier hun.

Kristin har gjort mange forsøk på å få kontakt med noen i NAV, men ettersom hun er uføretrygdet har hun ingen saksbehandler og ingen som vil ta ansvar for helheten. Dette til tross for at flere avdelinger er involvert. Det tyngste, foruten det økonomiske, sier hun, har vært at hverken NAV Pensjon eller NAV Arbeid og ytelser, har villet møte henne på tross av utallige henvendelser om å få til et møte.

Inntektsgrensen har gått kraftig ned etter 2016. Dette parallelt med at pris og lønnsnivå øker. Jeg ønsker å være i arbeid, og jeg kan og vil bruke min restarbeidsevne i arbeidslivet. Situasjonen er nå at det jeg tjener trekkes av NAV for å dekke krav/gjeld – og snart trekkes ytterligere fordi jeg overstiger inntektsgrensen allerede før 2. kvartal av 2020. Når denne er nådd bygger jeg meg opp gjeld ved å være i arbeid. Det hele rammer meg på en brutal måte, og jeg har mistet en viktig trygghet i jobben min. Denne opplevelsen har gjort meg «redd» hele NAV- systemet da denne kampen har vært en maktesløs opplevelse.
Kristin Halvorsen

Kristins uføreytelse og lønn fra Fagrådet samlet, utgjør i dag et beskjedent beløp, men nok til at hun klarer seg.

Som arbeidsgiver er vi forundret over at systemet i NAV:

  • ikke bidrar til å oppfylle regjeringens målsetninger i inkluderingsdugnaden
  • ikke bidrar til å hjelpe sin innbygger med å finne ut av hvordan hun skal komme videre uavhengig av hvilke feil som er gjort av “systemet” eller innbyggeren
  • ikke tar sin egen visjon “Vi gir mennesker muligheter” på alvor
  • ikke ivaretar sin samfunnsfunksjon; mulighet for arbeid
  • ikke anstrenger seg for å oppnå sin hovedmålsetning; flere i arbeid og aktivitet, færre på stønad

Vi i Fagrådet – Rusfeltets hovedorganisasjon ser både den samfunnsmessige og den individuelle betydningen arbeid har for folk flest og for personer som tidligere har hatt rusproblemer. Som politisk samfunnsaktør gir Kristins sak oss nyttig informasjon om hvordan NAV møter noen av sine innbyggere. Denne innsikten er overraskende.

Kristin har ønsket å stå fram med denne saken fordi hun håper dette vil gi et tydelig eksempel på hvilke uheldige konsekvenser manglende helhetstenkning kan få.

Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan denne prosessen hadde vært uten de gode støttespillerne jeg har i livet mitt. Dette hadde jeg nok ikke klart å stå i alene.
Kristin Halvorsen

Fagrådet støtter Kristins kamp og vil fortsette å arbeide enda hardere overfor myndighetene for å styrke mulighetene til denne målgruppen.

Vi frykter at disse problemstillingene er aktuelle for mange mennesker med en historie med rusproblemer. Eksempelet viser at det er få motivasjonsfaktorer i regelverket knyttet til å få prøve seg ut i arbeidslivet med lav trygd i bunn. Årene i arbeid hos oss med ordinær lønn påvirker heller ikke Kristins pensjonsberegningen og størrelse på trygd. Hun forblir minstepensjonist.