Svaret på dette er selvfølgelig ja, vi er nyttige og innimellom unyttige, idioter som løper fagfolks ærend. Dette tror jeg alle mine kollegaer som er bruker- og pårørenderepresentanter vet om. Vi gjør dette overfor alle aktører, både private og offentlige. Så en gang løper jeg Borgestadklinikkens ærend, en annen gang Oslo Universitetssykehus sitt.

Ofte har vi sammenfallende interesser med fagfolk
Vi som bruker- og pårørenderepresentanter skal samarbeide med alle relevante aktører for å skape gode og likeverdige tjenester for gruppen vi representerer. Derfor har jeg sett på brukermedvirkningen på Borgestadklinikken og i Blå Kors som like viktig som det jeg har gjort på Oslo Universitetssykehus, i Helsedirektoratet, og i Helse- og omsorgsdepartementet.

Noen ganger spør fagpersoner fra ulike aktører om vi ikke kan nevne at det(nesten) ikke finnes brukerstyrte senger, at avrusning er en flaskehals, at akuttsengene mangler, at vi mangler boliger, at overgangene mellom institusjon og kommune ikke fungere, at ettervernet ikke er godt nok. Selvfølgelig snakker jeg om dette der jeg kan, det er jo jobben min! Jeg tror ikke jeg noen gang har løpt et ærend som ikke har handlet om bedre tjenester til rusavhengige og deres pårørende, for det er faktisk denne gruppen som er min oppdragsgiver.

En brukerrepresentants motivasjon
Historien jeg fortalte forrige uke hadde jeg egentlig bestemt ikke skulle ut i media. Jeg kjenner det alltid når jeg begynner å skrive på noe personlig som gjør litt vondere enn det som godt er. Men når noen snakker om poliklinisk hjemmeavrusning er det som å vifte med et rødt flagg for meg. Hvorfor er det slik? Det handler selvfølgelig om egne opplevelser med hjemmeavrusning. Om et utilgjengelig hjelpeapparat og mangel på rett hjelp når motivasjonen for endring var der.

Min motivasjon for en slik kronikk er egne opplevelser, og ikke minst dagens brukere og pårørende som tar kontakt og har fått beskjed om at de kan komme inn i behandling om to måneder. Hvordan tror dere det er å være samboer, eller ha en pappa, som må vente to måneder? Disse månedene brukes ofte til å «gjøre seg ferdig med rusen». I den prosessen raserer man ofte eget og andres liv.

Å samarbeide med relevante aktører
Selv om min motivasjon handler om brukere og pårørende, har jeg en relasjon til Blå kors og Borgestadklinikken. Er det feil å påpeke et dårlig tilbud når man har relasjon til en aktør?

Sannheten om kronikken «Avrusnings- og akuttilbudet til rusavhengige er for dårlig- og verre skal det bli!» er at Borgestadklinikken fikk tilsendt en versjon i forkant og ga tilbakemelding om at de ikke ønsket at jeg skulle trykke den. De ønsket at politikerne skulle ordne opp i det stille. Min tiltro til politikernes og Helseministernes evne (og vilje) til å påvirke Helse Sør- Øst er nok noe mindre enn deres. Dessuten vet jeg at klinikken kan komme i en skvis, der hensynet til egne ansatte, og kanskje ikke minst hensynet til kommende forhandlinger med Helse Sør- Øst, går foran brukernes hensyn. Vi representerer altså i utgangspunktet ulike interesser.

Som tidligere sagt av mange av oss, betyr det lite hva som står over døra på institusjonen vi går inn på, så lenge vi får den hjelpen vi trenger når vi trenger den. En anbudsprosess er en demokratisk prosess, - at vi identifiserer mangler ved dagens tilbud og det man legger opp til skal bli morgendagens tilbud, er vel ikke å ta parti? Det handler om å gjøre jobben vår, om å si fra på vegne av de vi representerer.

Vi trenger flere tilgjengelige senger
Jeg synes det er bra at Sykehuset Telemark bygger opp et tilbud, det var nemlig akkurat dette sykehuset som ikke hadde sengeplass til meg i 2005. Jeg tror dette tilbudet vil føre til at man når flere pasienter som ligger i psykiatriske- og somatiske sengeposter på sykehuset, og det trengs. Så det er altså all grunn til å bejuble dette tilbudet og skryte over sykehuset som endelig tar sitt ansvar for denne brukergruppa på alvor! Men siden de bygger opp det samme antallet som Borgestadklinikken har i Skien mener jeg det er underdimensjonert i utgangspunktet, på grunn av at man når nye pasientgrupper.

Hovedårsaken til at jeg skrev kronikken min var at jeg fikk beskjed fra sentrale kilder i Vestre Viken at man ikke så for seg en økning i antall senger. Ventetiden i dag er 7 uker på avrusning på Borgestadklinikken i Drammen, og 11 uker i Vestre Viken. Når man planlegger å redusere med 10 avrusingsplasser for alkoholavhengige i Drammen er det absolutt grunn til å varsle og si fra at rusavhengige får et dårligere tilbud. Men hvis Helse Sør- Øst også planlegger nye avrusingsplasser i dette Helseforetaket er jeg den første som vil juble!

Stillhet fra fagpersoner
Det som kanskje skuffer meg mest i anbudsprosessen med Helse Sør- Øst, er stillheten fra fagpersoner i spesialisthelsetjenesten og kommunene. Er det virkelig slik at det dårlige akutt- og avrusningstilbudet er en myte? Da må brukerorganisasjonene snarest informere helseministeren om at vi ikke trenger den gylne regel lenger. At nå er tilbudet godt nok!

Å være brukerrepresentant betyr å si fra når du ser noe du tror kan få negative konsekvenser for den brukergruppen du representerer, uavhengig av hvilke konsekvenser dette får for deg selv eller andre aktører. Jeg kan godt leve med at noen fagfolk blir skuffa over meg. Det jeg ikke kan leve med er at vi gir, det jeg og mange brukere og pårørende definere som, et dårligere tilbud i fremtidens rusomsorg uten å si fra fordi - Jeg vet at vi må bli bedre, at tjenestene må bli mer tilgjengelige og likeverdige for rusavhengige, og at det er nød og elendighet nok til alle aktører i rusfeltet!