Den nasjonale faglige retningslinjen for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet (2016) anbefaler at

"Behandling bør tematisere en mulig sammenheng mellom seksuell orientering og rusmiddelproblematikk".

Mennesker med homofil eller lesbisk orientering har generelt fått større aksept i Norge, men hvor tolerante er vi egentlig? Retningslinjen sier:

"I behandlingssituasjoner generelt vil antatt heteroseksuell orientering hos pasienten ofte bli tatt som en selvfølge. Mange vil derfor ofte unnlate å være åpne om sin seksuelle orientering. Det foreslås at behandleren tematiserer pasientens seksuelle orientering"

Fagrådet er glad for at retningslinjen konkret tar opp seksuell orientering, men i dialog med Rosa kompetanse helse og sosial, fagavdelingen i FRI - foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (tidligere LLH), har Fagrådet blitt gjort oppmerksom på at perspektiver som omhandler kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk savnes i retningslinjene.

Forskningen på kjønnsidentitet og transpersoner er dessverre forsvinnende liten i Norge, men en rapport fra 2013 "Alskens folk. Levekår, livssituasjon og livskvalitet til personer med kjønnsidentitetstematikk i Norge" av Janneke van der Ros, beskriver to interessante funn:
1. Det er mangelfulle kunnskaper om og lite forståelse for kjønnsidentitetstematikk på alle arenaer: skolen, arbeidsplassen, familie, helsevesenet og andre offentlige institusjoner.
2. Det er utilstrekkelig transkompetanse blant helsepersonell

En svensk rapport fra Folkhälsomyndigheten (2015): ”Hälsan och hälsans bestämningsfaktorer för transpersoner” baserer seg på en studie gjort av 800 personer med transbakgrunn. Blant respondentene rapporterer hele 36 % om selvmordstanker det siste året, og blant unge er tallet så høyt som 57 %. Omtrent 40% av unge transpersoner rapporterer å ha forsøkt å ta sitt eget liv." Rapporten viser samme dystre tall som amerikanske funn og artikler.

Det faktum at vi lever i 2016 der "alt skal være greit" gjør kanskje at vi skjuler vår eventuelle intoleranse og usikkerhet? For mange er seksuell orientering og kjønnsidentitet fortsatt ikke greit å snakke om. Mange er usikre og mangler nødvendig kunnskap til å "snakke trygt" om temaet. FRI stilte Fagrådet spørsmålet om klinisk praksis ofte preges av personlige erfaringer og antagelser, eller om det er god nok kunnskap om seksuell orientering og kjønnsidentitet i rusbehandling? Det de ansatte ikke har lest så mye om unngår de kanskje å snakke om i møte med pasienter, undret de. FRI har blant annet et undervisningsopplegg som tar utgangspunkt i hvordan vi skal snakke trygt om normer, kjønn, identitet og seksuell orientering. Dette er et undervisningsopplegg som kan bestilles av alle type virksomheter i rusfeltet, både kommuner, spesialisthelsetjenesten og organisasjoner.

Enkelte rusbehandlingsinstitusjoner har tatt seksuell orientering på alvor og tilbyr gruppeprogram for homofile og lesbiske med rusproblemer. A-senteret (Kirkens Bymisjon) i Oslo er et eksempel på dette. De startet allerede i 2006 et prosjekt ”Skeiv rus” der målet var å utvikle, gjennomføre og evaluere et gruppeprogram for homofile og lesbiske med alkoholproblemer. A-senteret skriver på sin nettside at bevisstheten og kompetansen i rusfeltet og psykisk helsevern når det gjelder homoseksualitet er lav, og at de håper at prosjektet kan være et lite bidrag til endring.

Fagrådet er veldig glad for denne type initiativ og håper at tilbudene kan videreutvikles med tanke på kjønnsidentitet. Med bakgrunn i den nye retningslinjen for rusbehandling håper vi at alle virksomheter som tilbyr rusbehandling implementerer målsetningen om å tematisere en mulig sammenheng mellom seksuell orientering og rusmiddelproblematikk, - slik at vi får flere gode behandlingsprosesser og etter hvert gode arenaer for forskning.