Trondheim kommune hadde i flere år sett og diskutert at de manglet et godt botilbud til de yngste innbyggerne med samtidig ruslidelse og psykisk sykdom (ROP). De yngste i betydning ungdom/ unge voksne i aldersgruppen 18-25 år.

Blålys og røde BrukerPlan-tall

I Trondheim kommunes BrukerPlan-kartlegging 2017 skåret totalt 24 ungdommer under
25 år på «blålys». Hele 73 ungdommer (42 prosent) hadde så dårlig samlet levekårsindeks at de havnet på rødt.

Levekårsindeksen i BrukerPlan-kartleggingen består av fargekoder (grønn, gul, rød og blålys) og sier noe om hvor god eller dårlig situasjonen er på områder som økonomi, fysisk helse, sosial fungering og nettverk.

Da Trondheim oppdaget at de hadde så mange ungdommer med store utfordringer tok de ansvar og åpnet Bispegata 9D i 2019. Samtidig la de inn SAMUR - en ambulerende tjeneste rettet mot ungdom, som en del av boligen. På denne måten samlet kommunen tjenestene for ungdom med ROP-lidelser i en avdeling. 

Siden oppstart har totalt 11 ungdommer av begge kjønn bodd i Bispegata.  Gjennomsnittlig botid er 8,9 måneder. Lengst botid så langt er 20 måneder, mens korteste er fire måneder.

Visjon - trygg, verdig og fleksibel

De aller fleste av ungdommene har erfart alvorlige traumer og/eller omsorgssvikt. 

Rapporten legger vekt på at de ansatte arbeider recoveryorient der de vektlegger  ungdommenes sterke sider/ressurser og motiverer for en framtid med håp om god fysisk og psykisk helse. 

Visjonen til botilbudet er:
“Bispegata 9D skal tilby en hyggelig atmosfære hvor ungdommene skal føle seg sett, respektert og ivaretatt, og i tråd med våre verdier; Trygg, verdig og fleksibel”.

Rapporten inneholder beskrivelser av solide arbeidsmetoder og forskningsbaserte tilnærminger fra de ansatte.

Faste samtaler

Det blir interessant å følge med på videre rapporteringer som kanskje i større grad vil vektlegge ungdommenes erfaringer med tilbudet. Rapporten beskriver tett oppfølging og klare grenser for blant annet besøk og fast opplegg for samtaler med primærkontakt. 

Faste ukentlige samtaler har vært et gjentagende diskusjonstema blant ansatte. Det er frustrerende å ikke få gjennomført samtalene fordi beboerne kan unndra seg disse. Flere ansatte har påpekt at de beste samtalene er de som oppstår spontant på beboers initiativ.
Sitat fra rapporten

Mange av ungdommene har gitt uttrykk for en grunnleggende mistillit til hjelpere og hjelpeapparatet generelt og en sentral arbeidsoppgave for de ansatte er derfor å skape trygge relasjoner og gjenopprette tillit, skriver rapportforfatterne. Mange ungdommer kan ha høy terskel for å be om en samtale, og kanskje spesielt når de trenger det som mest. 

Rusmønster

Alle ungdommene i Bispegata bruker en blanding av rusmidler. Over halvparten har en opiatavhengighet i tillegg til bruk av benzodiazepiner, cannabis, alkohol/GHB og amfetamin. Felles for alle er at bruken av rusmidler periodevis har vært svært ukritisk og blant annet ført til overdoser - også mens de har bodd på huset.

Overdosene har utløst ulike tiltak som tilkalling av nødetater, bruk av naloxon og generelt tettere oppfølging av ansatte. Flere av beboerne har vært drøftet i bistandsteam for vurdering av tvang etter Helse- og omsorgstjenestelovens § 10-2, med ulik vurdering og beslutning.

Hvilke erfaringer har botilbudet gjort?

En skal kanskje være varsom til å trekke konklusjoner etter tilbud til 11 ungdommer, men rapporten peker på noen viktige erfaringspunkter:

  1. Relasjon og tillit. Ungdommene benytter seg mer av botilbudet når personal og beboer blir kjent med hverandre og danner relasjoner. Personalet blir i økende grad ungdommens bindeledd og tillitsperson i samarbeid med andre. 
  2. Flere av ungdommene er per i dag rusfri, hvorav noen fremdeles er i døgnbehandling i rusinstitusjon.
  3. Et flertall av ungdommene har hatt behandlingskontakt med PUT i kortere eller lengre perioder.
  4. Ved utflytting er flere etablert i andre kommunale boligtilbud av mer varig karakter.
  5. Alle ungdommene har fått gjenopprettet god kontakt med fastlege og kontaktperson på NAV.
  6. Alle ungdommene har etablert kontakt med SAMUR som er avdelingens ambulante team.
  7. Avdelingen opprettholder kontakten over tid og følger opp ungdommene i egen bolig og/eller behandling selv om de flytter fra huset. 

Rapporten beskriver et mangfold av samarbeidspartnere, betydningen av pårørende og nærheten til ulike aktivitetstilbud. Den beskriver også utfordringer ved boligens beliggenhet i sentrum og ikke minst boformen der alle har hver sin hybel, men felles bad, kjøkken og oppholdsrom. Et sitat fra rapporten oppsummerer noen klare  problemstillinger:  

Boformen bidrar til å ekskludere ungdommer som i utgangspunktet har stort behov for bolig med tjenester. Det at dette er et bofellesskap med egen hybel men med felles stue, kjøkken og bad gjør det enda vanskeligere for enkelte å regulere følelser. Mange av ungdommene sliter med tilknytningsproblemer, affektregulering og i det hele tatt å forholde seg til andre mennesker. Det å ha en bolig med egen dør som kan l åses, og en mulighet til å trekke seg
tilbake, vil for noen være absolutt nødvendig dersom vi skal komme i posisjon til å hjelpe. Enkelte vil også ha behov for dette for at vi skal greie å skjerme andre fra deres adferd, og for at vi skal kunne hindre utagering og vold i størst mulig grad. Ideelt sett skulle vi hatt en bolig med egne leiligheter, personalbase og som i tillegg har arealer for felles måltid og aktivitet. Å bruke fellesskapet som metode er gull verdt og helt nødvendig for inkludering og
læring, men da er det samtidig avgjørende for mange at det er en mulighet for å trekke seg tilbake.

Veien videre 

Utfordringer gir rom for utvikling, skriver rapportforfatterne. Målet for 2021 er økt kompetanse på ungdom i rusmiljøet med flerkulturell bakgrunn, bedre hjelpetjenester til unge jenter og økt brukermedvirkning med fokus på arbeid og meningsfull aktivitet for alle i målgruppa.

Fagrådet takker for muligheten til å videreformidle viktige erfaringer og vil oppfordre folk til å lese hele rapporten - den finner du ved å klikke her. (PDF, 2MB)