Noen er heldig og får sine innlegg på trykk eller deltar i debatt i Aftenposten, Klassekampen, NRK e.l. Andre bruker sosiale medier som Facebook og Twitter. Deltakerne er rusavhengige, x-rusavhengige, fagfolk, forskere og andre samfunnsdebattanter.

Det diskuteres, argumenteres og konkluderes over en lav sko. «Du tar feil». «Hvordan kan du uttale deg på vegne av alle?» «Vår forskning viser..» Sak og person veves inn i hverandre. Forskere legger til grunn forskning, samfunnsdebattanter henter inn tall og forskning fra ulike deler av verden tilpasset sitt bilde, fagfolk sin kliniske praksis og brukere bruker sin historie. Svarene de kommer frem til er ulike, men svarene brukes til å slå hverandre i hodet. Hvem eier sannheten spør jeg da?

For en som er glad i kalde fakta og forskning er det med tungt hjerte jeg må gjøre tidligere forskningsleder ved Seraf, Jørgen Bramness, sine ord til mine; - når noen starter sitt innlegg med forskning viser er det grunn til å slå på varsellampene! Ved flere anledninger har vi sett aktører bruke dette knepet og siden blitt avkledd. Det verste eksempelet er kanskje justisminister Anders Anundsen i NRK programmet Folkeopplysningen.

Norsk ruspolitikk er ikke mislykket skriver professor Helge Waal i Klassekampen og har en historisk gjennomgang. Det faktum at 260 mennesker dør i overdose hvert år avfeies med at andre land registrerer på en annen måte og at Norge da ikke er i Europatoppen. Når 260 mennesker dør er ruspolitikken som føres mislykket skriver journalist og kommentator i Dagbladet, Aksel Braanan Sterri. Vellykket eller mislykket ruspolitikk? For pårørende og venner som sitter igjen er ikke spørsmålet om ruspolitikken er vellykket eller mislykket. For dem er spørsmålet hva kunne vi og samfunnet gjort annerledes slik at min datter eller sønn fremdeles hadde vært i livet?

Anlov Mathisen hevder at ideelle organisasjoner har egennytte av at personer ikke blir rusfri, mens tiltak som sikrer rusavhengige verdighet og samfunnsdeltakelse på egne premisser må premieres og støttes mer. Han trekker frem =Oslo som et tiltak som gir rusavhengige økt deltakelse i samfunnet. At han selv var grunder og redaktør i =Oslo i en årrekke skal ikke hindre han å mene det, men gir det debatten tilstrekkelig løft og legitimitet? Tror vi at det sitter kyniske ledere i ideelle organisasjoner som motarbeider dem som vil bli rusfri? Eller er det slik at ingen har funnet den optimale løsningen ennå?

Ved å avkriminalisere bruk og besittelse vil bruken av narkotiske stoffer øke sier motstanderne av avkriminalisering De viser til økonomiske forklaringsmodeller som sier at ved redusert pris og økt tilgjengelig vil forbruket øke. For en som har grunnfag i Sosialøkonomi vet jeg at det kalles etterspørselselastisitet. Er det slik at samfunnets trussel om straff bidrar til at såpass få bruker illegale rusmidler i dag? Hvis vi avkriminaliserer, vil etterspørselen etter illegale rusmidler øke hvis vi samtidig øker prisen og reduserer tilgjengeligheten på alkohol? (vi med grunnfag i sosialøkonomi vet at det kalles krysspriselastisitet). Kan vi definere narkotika som en hvilken som helst vare hvor økt tilgjengelig og redusert pris vil øke etterspørselen?

Flere viser i debatten til ulik forskning og statistikk fra amerikanske stater som har legalisert cannabis. Det krevende er at ulik forskning viser ulike resultater. Går alkoholforbruket ned eller ikke? Går trafikkulykkene ned eller ikke? I dag er forskningen ofte tendensiøs på begge sider og har et så begrenset materiale at du finner det du spør om.

Jeg har «bare» arbeidet med rusrelaterte spørsmål siden 1993, men blir mer og mer usikker på hva er svaret? Kanskje fordi jeg ikke lenger kjenner spørsmålet?

I hvilken grad stiller vi de riktige spørsmålene? Er vi åpne og fordomsfrie eller er vi mer preget av vårt ståsted enn vi liker å innrømme? Glemte forresten innledningsvis å skrive at jeg aldri har brukt eller prøvd illegale rusmidler så mitt motiv for denne bloggen skal ikke gjøres til en personlig kamp for eller mot.

Er den interne diskusjonen i og rundt rusfeltet et gode for utvikling av ruspolitikken og rusfaget? Bjarne Håkon Hansen sa på Fagrådets ruspolitiske seminar i 2013 at det er lett å håndtere rusfeltet for dere er jo ikke enig om noen ting! Er vi ikke enig om noen ting? Hva samler oss og hva splitter oss? Er det forbud contra avkriminalisering? Er det offentlige mot ideelle? Er det kollektiv mot sykehusklinikker? Ideologiske tiltak contra fagorienterte tiltak? Er det kommunalt ettervern eller integrert ettervern? Teller alle stemmer like mye, min subjektive oppfatning contra objektiv forskning? Spørsmålene er mange og sikkert mange flere enn det jeg skriver her.

Skal vi slutte å lete etter en ruspolitisk sannhet? Forskning viser nettopp at det ikke finnes en sannhet i ruspolitikken.