Fremtidens rusbehandling?

Publisert i Blogg

Fremtidens rusbehandling?

All rusbehandling må ha som mål å gi pasienten størst mulig grad av trening og mestring av de utfordringer som vil møte dem i hverdagen. Innhold i rusbehandling må gjenspeile både normalitet og avhengighetens kompleksitet. Det er tid for å tenke nytt om innhold og metode i institusjonsapparatet.

Tyrilistiftelsen bruker en biopsykososial modell for å forstå rusmiddelavhengighet. Modellen forklarer hvordan en person utvikler og opprettholder avhengighet og gir klar retning til hva behandlings- og rehabiliteringstilbudet bør inneholde.

  • Nevrologisk kunnskap forteller oss at hjernen endres når folk ruser seg. De biologiske sporene etter rusbruk, men også etter traumer og omsorgssvikt, danner grunnlaget for den biologiske forståelsen i modellen.
  • Tilknytningsvansker, angst og depresjon kan være psykologiske faktorer som fører til bruk av rusmidler eller de kan opptre som en følge av langvarig bruk av rusmidler.
  • Sosiale forhold som nære relasjoner, boforhold, utdanning, arbeid og økonomi er sentrale for å forstå sårbarhet for å utvikle avhengighet. Dette er også friskfaktorer som kan føre til økt livsmestring.

Tyrilistiftelsen mener at rusavhengighet kan utvikle seg til en kronisk lidelse som krever langvarig og omfattende helsehjelp. Med riktig hjelp er det mulig å bli frisk. En del pasienter trenger flere innleggelser, og noen har behov for hjelp livet ut.

Tyrilistiftelsen har fortsatt tro på langtidsbehandling. Men lang tid betyr ikke lenger 6, 9 eller 12 måneder sammenhengende i en institusjon, men heller ulike innsatser på forskjellige behandlingsnivå over tid. For noen kan det dreie seg om oppfølging i opptil 10 år. I en slik forståelse er ikke svaret kun døgnbehandling, men hvordan vi som behandlingsapparat følger våre pasienter utenfor rammene av egen institusjon; tilbake til kommunen, til egen bolig, i videre behandlingsforløp og andre tiltak.

Dersom vi mener at rusbehandling skal ha som mål å gi pasientene trening og mestring i de utfordringer som møter dem i hverdagen utenfor institusjonen, må vi gi behandling der livet skal leves. Fremfor å sende mennesker i rusbehandling langt unna sitt nærmiljø, nettverk og familie, må behandlingsinstitusjonene allerede fra innleggelsen jobbe systematisk med å gi pasientene trygghet i det som skal bli hverdagen etter behandling. Da må vi tåle at pasienten prøver, mestrer og feiler. Og vi må tåle at institusjoner ikke opprettholdes i sin nåværende form av gammel vane og bekvemmelighetshensyn.

Spesialisthelsetjenesten må ut av sine institusjoner og kontorer, kommunen må være aktivt med under hele innleggelsen og vi må alle stå med åpne armer når pasientene ber om hjelp. Behandlingsapparatet må speile både normalitet og avhengighetens kompleksitet – først da speiler vi helheten i menneskers liv.

Anders Dalsaune Jansen

Oslo 7. Oktober 2015

Foto: Tyrili.no

1 kommentar

  1. Ja, rusbehandlingen skal gi pasienten trening og mestring for det livet som møter han/henne utenfor institusjonen. Dermed blir ettervern og oppfølging det viktigste i behandlingen. Institusjoner som ikke prioriterer dette, svikter sin oppgave. Når det gjelder kommunene svikter de også ofte på dette området. Det mangler på tiltak når pasienten forlater institusjonen. Dette bunner ofte på økonomi. Manglende oppfølging fører ofte pasienten på kjøret igjen, og så har vi sirkelen gående. Mange kommuner har en lettvint praksis med å sette pasienten på LAR- behandling uten å ha prøvd andre tiltak først. Dette er en lettvint måte å få utgiftene over på staten. Økonomien blir viktigere enn mennesket.

Legg inn kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Personvern og cookies