Skattefinansierte velferdstjenester må vedtas å være "non-profit"?
Rekordpåmelding med 18 virksomheter representert var utgangspunktet da ideelt barnevernsforum (IB) inviterte til samling 8.-9. mars på Gardermoen.
Fagrådet var en av flere organisasjoner som var invitert til samlingen. Fagrådets interesse skyldes selvsagt at flere av institusjonene har plasser for barn og ungdom med rusproblemer og at et godt barnevern gir grunnlag for tidlig intervensjon og forebygging.
Koordinator for IB May Lisbeth Smeby fra Frelsesarmeen ønsket velkommen og utfordret umiddelbart forsamlingen om ideelt barnevern står for noe mer enn "non-profit"? Hvilken egenart skal de ideelle ha? Kommersiell sektor øker stadig og forskjellen mellom ideelle og kommersielle aktører ser ved første øyekast ut til å bli mindre og mindre.
IB hadde invitert forfatter og økonomisk historiker Linn Herning (bildet) fra For Velferdsstaten til å holde åpningsforedraget. Velferdsprofitørene - om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene var Hernings tittel. Hvem er de private, spurte Herning og viste med glitrende eksempler hvordan vi både i rusbehandling, barnehagesektoren, flyktningetjenesten, sykehjem og barnevern blander sammen beskrivelsen av aktører. Små familieeide barnehager, store konsern eid av internasjonal finanskapital og ideelle aktører blir alle "de private".
Aftenposten hadde eksempelvis i 2014 en artikkel som fortalte at Syv private aktører har tjent 550 millioner kroner på barnevern. Aftenposten skriver selvsagt om kommersielle aktører, men i likhet med politikere og mange andre skiller ikke avisen mellom kommersielle og ideelle. Forskjellen er stor mener mange. Ikke minst rent etisk knyttet til å tjene store penger på skattefinansierte velferdstjenester. I den politiske debatten blir dette et særdeles viktig poeng. Vi snakker ikke om at "alle gode krefter" bidrar slik politikere i dag ofte beskriver det, men om ulike driftsformer som krever en helt ny politikk! Vi snakker ikke om dugnad og ideelle intensjoner, men om bevisste kommersielle aktører som har brukt og kanskje også utnyttet tillitsbaserte systemer sa Herning.
Regjeringsplattformen gir ingen klar grense for hvilke tjenester som ikke kan konkurranseutsettes, heller motsatt - den sier: "Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjonen av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester". De finansstyrte oppkjøpsfondene er selvsagt helt enige i dette. Det er mange måter å tjene penger på velferdstjenester; kutte bemanning (flere brukere, færre ansatte, lavere kompetanse), kutte pensjonsutgifter, øke finansiering og kutte lønnsutgifter sa Herning. Hun viste til hvordan Norge har omfavnet anbudssystemet uten å ta diskusjonen om dette egner seg for velferdstjenester. Norge er ganske alene i Europa i å tenke at anbud i barnevern og rusbehandling er en god ide. Pris er en side av saken, men kvalitetsdiskusjonen blir ekstremt forenklet i anbudssystemet - og er i praksis kun en "lovnad om kvalitet" sa Herning. - Det å skrive anbud er noe annet enn å drive en virksomhet! Vi har ikke stort nok tilsynsapparat til å sjekke hva som gjennomføres og videre er det en stor diskusjon hvorvidt driften kan reduseres til måltall.
Herning viste til hvordan sykehjemsektoren i mange kommuner har bestemt seg for å gå vekk fra anbudssystemet. Vi har hatt en lang periode med konkurranseutsatte sykehjem i Norge der tall fra 1997 -2012 viser at av 44 fullførte anbudsrunder vant kommersielle aktører 38, fem ble vunnet av kommunene og en av en ideell aktør. Diskusjonen har som kjent vært både på bemanning, kompetanse og kvalitet, men også en overordnet diskusjon på hvorvidt systemet sikrer mangfold. I denne perioden sikret vi åpenbart at fire store kommersielle aktører eide hovedandelen av markedet. For barnevern er 30 % av institusjonene ideelle, 30 % kommersielle og 40 % offentlige. De fire store kommersielle aktørene som råder er; Humana, Uni Care, Aberia og Aleris. Innen barnevern har vi sett en betydelig kommersialisering de senere årene. Den samme utviklingen kan vi få innen rus og psykiatri mente Herning.
Det er ingen tvil om at det gjøres mye godt arbeid i det kommersielle barnevernet - vi er kanskje også helt avhengige av tilbudene som gis fra disse aktørene for å møte dagens utfordringer. Men vi trenger å se på hvordan aktørene skal samarbeide og hvordan vi kan sikre mangfoldet, sikre at særtrekkene ved de ideelle og de statlige aktørene etterspørres. Bevare barnevernsinstitusjoner med gode resultater selv om de koster mer enn de billigste kommersielle, sikre kvalitet der kvalitet inneholder noe mer enn det anbudssystemet krever. Rett og slett se på om systemet med anbud i barnevern og rusbehandling bør kastes på dynga i dagens form.
Statsviter Håkon Dalby Trætteberg fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor gikk langt i å bekrefte at verken særtrekk eller sosial innovasjon etterspørres av oppdragsgiverne innen TSB og barnevern, og at ideelle i dette markedet blir tvunget til å tilpasse seg kommersiell drift for å konkurrere i anbudsrunder. Det finnes flere alternative måter å regulere dette forholdet på som gir de ideelle større stabilitet og forutsigbarhet for sin virksomhet. Slike stabile rammer gir rom for planlegging og langsiktige investeringer. Det er en gjennomgående tilbakemelding at reglene for offentlige anskaffelser tolkes for strengt og at frykten for å gjøre feil til tider kommer i veien for gode anskaffelsesprosesser. Detaljert styring fra det offentlige vitner om lav tillit og han foreslo andre alternativ enn anbud som å utføre tjenestene i egenregi - eller å sikre bedre og mer rettferdige anbud der konkurransen er mer rettferdig knyttet til pensjonskostnader og faste ansettelser.
Fagrådet mener at vi trenger en ny debatt der vi ser på kommersialisering av velferdstjenester generelt og rusbehandling og barnevern spesielt. Mange institusjoner som tilbyr rusbehandling står i samme situasjon som barnevernsinstitusjonene beskriver. Vi trenger en diskusjon om gråsoner og grenseland for hva som er ideelt og hva som er kommersielt? Kan en ideell organisasjon drive kommersielle tiltak for å finansiere ideelle formål? Hva er innenfor og hva er utenfor? Etter alle rundene og årene med anbudssystemer - Må vi stå med lupe for å se forskjell på ideell og kommersiell? Har verdiene, solidariteten, felleskapet og tilliten blitt erstattet med kostnadsanalyser, effektivitet og skatteparadis?