Prevensjon som vilkår?
Barneombud og barnelege Anne Lindboe (bildet) har gått hardt ut mot kvinner i LAR (legemiddelassistert rehabilitering), så hardt ut at Fagrådet mener det er diskriminering! Diskriminerende fordi utsagnene er ekstremt stigmatiserende og historieløse.
Lindboe mener en bør operere med et føre-var-prinsipp overfor kvinner i LAR. På grunn av abstinensplager og smerter hos nyfødte og eventuelle senskader vil hun kreve langtidsvirkende prevensjon for at mødrene skal kunne få medisiner. Forslaget til Lindboe setter hensynet til barnas beste først, - hvilket i seg selv er bra. Ombudet støttes av flere, blant annet barnelegeforeningen som mener de har nok kunnskap og erfaring til å hevde at LAR-medikamenter utgjør en betydelig risiko for skade på fosterhjernen og dermed for senskader. Det aller beste for alle barn er om mor (og far) ikke bruker noe som helst av rusmidler.
Forslaget er likevel omstridt av flere grunner. Tradisjonell status til pasientgruppa gjør mange mistenksomme i denne type diskusjoner - Pålegg eller vilkår om langtidsvirkende prevensjon knyttet til livsviktige medisiner fremmes for svært få grupper pasienter og kun i situasjoner der man har solid kunnskap om hvordan medikamentene skader fosteret (eksempel epilepsi, cytostatika/cellegift, litium). Fagrådet anerkjenner perspektivet om å ta hensyn til barnet, men forstår ikke motivet bak Lindboes utsagn når målet egentlig er en omkamp om retningslinjer. Forsvinner dagens kunnskap om avhengighet i et gammelt lappeteppe av holdninger og diskriminering? Fagrådet håper likestilling- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ser nærmere på saken.
Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) publiserte 2. februar et viktig og nyansert svar "Hva vet vi om LAR-barna" på Lindboes utspill. SERAF har siden 2012 bidratt med undersøkelser av svangerskapsvansker og nedkomstproblemer knyttet til LAR. De har også fulgt barn etter fødselen. Denne hovedsatsingen har ført til fire doktorgrader og en lang rekke artikler som er tilgjengelige på SERAFs nettside. SERAF skriver at 60 % av kvinnene i LAR prøver å trappe ned på medisiner i svangerskapet. Seks av ti nyfødte får abstinenser etter fødsel som krever behandling i en måned. Dersom nyfødte får sår eller skader skyldes det behandlingssvikt på nyfødtavdelingen og ikke LAR-legemidlene understreker SERAF.
Men la oss se nærmere på hva barneombudets utsagn egentlig innebærer. Skal langtidsvirkende prevensjon pålegges andre grupper også, eller er det kun den marginale gruppen av kvinner i LAR med sine rundt 40 fødte barn per år som er målgruppen? Hva med den store andelen av såkalt vanlige kvinner som drikker alkohol og blir gravide. Vi har solid kunnskap om at alkohol er det mest skadelige rusmiddelet for et foster. Hvert år blir mellom 300 og 600 barn i Norge født med skader på grunn av alkoholbruk i svangerskapet. Mellom 60 og 120 av disse med alvorlige senskader som gir diagnosen FAS, Fetal Alcohol Syndrom.
Tilbake til debatten om revidering av retningslinjene. Debatten om hvorvidt forskningen som retningslinjene bygger på er feil eller mangelfull må vi selvsagt ta. Grundig. At helse- og sosialpersonell skal gi god og omfattende prevensjonsveiledning er allerede en del av retningslinjene, - kanskje nettopp en av grunnene til at det fødes kun 40 barn per år der dette er en problemstilling. Kvinner i LAR som blir gravide og som ønsker å seponere eller trappe ned medisinering skal få hjelp til det. Men det må gjøres i samråd med kvinnen. Under forrige høring konkluderte Helsedirektoratet med å fortsette å gi LAR-medikamenter til gravide og heller satse på tett oppfølging av barna, tross faglige innvendinger og dissens i arbeidsgruppen som utformet retningslinjene.
Hvilke virkemidler vi bruker for å håndtere det som er "vondt og vanskelig" må vi gå mange runder på. Dersom vilkår om prevensjon for å få LAR-medisiner blir aktuelt, risikerer vi kanskje svangerskap der gravide ikke oppsøker hjelpeapparatet og påfører ustabilitet, abstinenser og av-og-på rusing som kan gi fosteret større omfang i skader. Men mest betenkelig og også uklokt er å lage særregler for en liten gruppe rusavhengige kvinner som står for en mindre andel av fosterskader i Norge. Vi har lang tradisjon for å tenke regler og pålegg i LAR-program; urinprøver og kontrolltiltak (uten veldig overbevisende resultater). Strenge regler er gjennomførbart for en liten gruppe, men uhåndterlig om vi skal tørre å tenke tanken på at tiltakene også skulle inkludere narkotiske stoffer generelt, alkohol og medikamenter. Vi må tenke klokt og se på hva som er alternativene for denne pasientgruppen. Tvang kan ikke brukes som virkemiddel dersom det ikke er behov for vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Vi må også huske at kvinner i LAR har ulike behov og ressurser og at hjelpeinstanser må kunne spille på en vifte av ulike tiltak og tilbud.