Mange fagfolk melder nå bekymring for konsekvenser av ordningen - og Helsedirektoratet må vurdere justeringer.

Taper millioner
Dagens Medisin gikk denne uken ut og fortalte at sykehusene taper millioner på ny finansieringsordning. Børge Mathiassen ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Tor Severinsen ved sykehuset Telemark og Marit Bjartveit ved Oslo Universitetssykehus, uttaler til Dagens Medisin at de sliter med tapte inntekter som følge av ISF-omleggingen. Om takstsystemet i 2016 estimerte overskudd i 2017, medfører dette lavere inntekt i 2017. Avdelingene må selv dekke inn inntektstapet og er redd de må gå til oppsigelser. Dette i kontrast til løftene fra regjeringen om satsing på psykisk helse og rus. Faglig satsing må henge sammen med et godt finansieringssystem sier lederne.

Regelverket bak ISF regulerer overføringer til de regionale helseforetakene og beskriver hvilke vilkår som skal være oppfylt for at midler via ordningen kan bli utbetalt. Vilkårene styres av Diagnoserelaterte Grupper (DRG) som klassifiserer og gir «poeng» ut fra pasientens medisinske behov og sykehusets aktivitet. Diagnoser, prosedyrer/type behandling, alder og kjønn kan spille inn på hvor mange «poeng» en pasient gir. Mange mener at ISF derfor er et finansieringssystem som gir mulighet for å prioritere enkelte diagnosegrupper og belønne aktivitet som defineres av sykehuset alene.

Svakheter ved ISF
Basert på erfaringer fra andre helsefelt ser en to store svakheter ved ISF:

  •  alle arbeidsoppgaver gir ikke rett til takst
  • enkelte viktige/anbefalte oppgaver gir for lav takst

Psykologspesialist Werner Nebelung skrev en artikkel i 2014 om disse problemstillingene «Jeg er psykolog og arbeider i psykisk helsevern for barn og ungdom. Eller mer riktig – jeg arbeider ikke!». Nebelung understreker viktigheten av at en finansieringssystem må belønne alle viktige arbeidsoppgaver og ikke kun den direkte kontakten med pasientene.  Oppgaver som ikke utløste tiltakstakster da Nebelung skrev artikkelen var eksempelvis råd og veiledning til lærere, barnevern og foreldre, kurs, foredrag, anonyme konsultasjoner/råd på telefon, veiledning til studenter og kollegaer, teammøter. Denne type faglig arbeid er selvsagt helt nødvendig for å sikre kvalitet i de tiltakene som tilbys. Sterke stemmer har sammen med Nebelung advart mot at sykehusenes byråkratiske finansieringssystem kan hemme utviklingen av tjenestetilbudet, og at både ledelse og ansatte vil vegre seg for å ta i bruk gode, rasjonelle behandlingstilbud fordi disse gir dårligere betalt.

Ordningen kan gi vridningseffekt
Poliklinikkene vil i stor grad tilstrebe at den nye ISF-finansieringen innen psykisk helse og rus ikke gir inntektstap. Fagfolk er imidlertid bekymret for at ordningen, slik den er i dag, rammer pasientene på en uheldig måte. Eksempler på praksis som gir bedre inntekter i den nye ordningen er:
- I stedet for å innkalle pasienten til to konsultasjoner på samme dag, innkaller eksempelvis legen den ene dagen og psykologen en annen dag
- I stedet for å ringe, der det ville vært tilstrekkelig, innkalles pasienten til kontoret. Poliklinikken får refusjon per telefonkonsultasjon, men ikke like høy som ved personlig oppmøte
- En får refusjon kun for én behandler, og det kan derfor blir lett å bruke kun én behandler der det egentlig burde ha vært flere
- Hvis behandler har behov for å ringe flere instanser (NAV, fastlege osv.) på samme dag om samme pasient, lønner det seg nå å ringe på ulike dager, for å få betalt for hver og en
- Dersom en pasient er innlagt i spesialisthelsetjenesten kan ikke andre spesialisthelsetjenester gi polikliniske konsultasjoner som utløser DRG. Prinsippet er at en person kun kan være innlagt i én spesialisthelsetjeneste av gangen, noe som kan gi mening. Praksis er imidlertid den at ruspasienter gjerne er innlagt ved utredning/avrusing/behandling ved x sykehus, og skal videre til y behandlingssenter. Ambulante team fra y samarbeider med x, men får ikke "poeng" for denne jobben. Dersom behandlingsstedene prioriterer forberedelse og samarbeid kan de risikere å ikke nå kravet til produksjon og får avkorting påfølgende år.

Så på den ene siden er det et faglig og politisk sterkt ønske at man skal ha sømløse overganger, jobbe med samhandling og samarbeid med pasienter, men ISF kan fort hindre dette.

Fagrådet håper Helsedirektoratet ser grundig på erfaringene og er villig til å gjøre nødvendige justeringer. Rusbehandling kan ikke være bekjent av å ha et såkalt lønnsomt system for systemet sin del, men som ikke er effektivt for pasienten og de ansatte.