Er vi alle junkies?
I forkant av teaterforestillingen var det denne uken teatersalong der skribent og rusavhengig Sturla Haugsgjerd, psykolog og forfatter Sissel Gran og skuespiller Anneke von der Lippe belyste ulike perspektiver på rus. Det hele elegant ledet av teaterkritiker og journalist Inger Merete Hobbelstad.

Ruser man seg bort fra noe eller ruser man seg inn i noe, spurte Hobbelstad. Ett sentralt spørsmålet i debatten om når rusbruk blir problematisk. Temaer var også likhetstrekkene mellom forelskelse, å være «hekta» på ulykkelig kjærlighet, gaming, sex og ulike rusmidler. Hvordan avhengighet påvirker og endrer atferd og personlighet og kan gjøre folk navlebeskuende og selvopptatte. Og hvordan løgn, ensomhet og smertelindring er viktige komponenter.

Sissel Gran snakket varmt om Voldsrapporten fra 24SJU som nylig ble publisert på rus.no, mens Sturla Haugsgjerd benyttet sjansen til å understreke hvordan overgrep og vold gjør folk ekstremt sårbare for avhengighet. I tillegg var Haugsgjerd opptatt av hvordan kriminaliseringen av rusbruk gjør situasjonen unødvendig farlig for mange.

-Du må unngå både personer, steder og ting
-For å unngå tilbakefall er det personer, steder og ting du må unngå. Du kan ikke være noen steder. Ikke møte noen og ikke gjøre noe.

Spissformuleringene, utfordringene og de harde realitetene hamret mot publikum i en imponerende regissert oppsetning om rusavhengighet og rusbehandling. 12-trinns modellen var metodikken som ble skissert, en modell som ble plukket fra hverandre, men samtidig respektfullt satt sammen igjen. Ine Jansen leverte en imponerende troverdig tolkning av hovedrollefiguren Nina/ Emma/ Sara/ Elisabeth. Ulike navn ble symbolikken i hennes kamp for å skjerme seg mot eget selvbedrag, løgn og virkelighetsflukt. Flere runder i behandling, med utslitte foreldre og en hverdag fylt med vold. Hennes sårbare higen etter foreldrenes anerkjennelse ble et rått klimaks.

Min sannhet er dopen, alkoholen…..rusen. Ikke noe annet er sant for meg.
Det virker hver gang –jeg kan stole på rusen. Jeg elsker den og den elsker meg tilbake.

Samtidig er hovedpersonens omfattende bruk av rus det som sårer, skader og skaper avstand. Avstand til alt og alle. Forestillingen gir et klart bilde av den enorme kompleksiteten som ligger i rusavhengighet. De kraftfulle virkemidlene pakkes inn i kullsvart humor.

- Du må være ærlig mot deg selv om du skal lykkes i rusbehandling

Det verste er når en tillater seg å håpe – det er da en blir sårbar
Ine Jansen viste sårbarheten som ligger i å be om hjelp og ikke minst det å våge å stole på ukjente mennesker i hvite legefrakker. Både hennes egen og foreldrenes sårbarhet ble tydelig i recoveryprosessen der behandling og nederlag gikk hånd i hånd. På mange måter kan det virke enklere å ikke håpe, tro eller tørre…

Anbefales på det varmeste
Selv om fremstillingen av rusbehandling var noe utdatert og også inkluderte enkelte faktafeil, så ble det detaljer i det store bildet. Aksen i stykket er selvbedraget som alvorlig rusavhengighet fører med seg, hvor kompliserte nære relasjoner blir og utenforskapet som rusavhengighet fører med seg.

Livet er nå – det er nå vi lever. Vi er ikke fortiden vår…

Forestillingen anbefales på det varmeste!