Kunnskapsgrunnlaget for rusmiddelforebygging er kanskje viktigere enn noen gang. Regjeringen har i meldingen om forebyggings- og behandlingsreformen sagt at tiltak som ikke har eller kan dokumentere effekt, skal fases ut, og at rusmiddelforebyggende tiltak som skal anvendes skal være kunnskapsbasert, kvalitetssikret og kunne dokumentere effekt.

Derfor er Folkehelseinstituttets (FHI) nylige gjennomgang av skole- og familieprogrammer nevnt i forskningslitteraturen det refereres til i International Standards on Drug Use Prevention (ISDUP) og European Prevention Curriculum (EUPC) spennende lesning. Ikke minst fordi FHI inkluderer drøfting av overførbarhet av evidensen fra litteraturgjennomgangen, og gjør sine egne vurderinger av gjennomførbarhet av relevante intervensjoner i en norsk kontekst.

Familie- og skoleprogrammer

Programmene som FHI har undersøkt er basert på en rekke ulike komponenter som i utgangspunktet er ment å virke rusmiddelforebyggende. Holdningsendring hos elever og foreldre, forbedring av foreldreferdigheter, kritisk tenkning, beslutningstaking, problemløsning, mellommenneskelige relasjonsferdigheter, mestring av følelser og stress, og kunnskap om skadelige helseeffekter av rusmidler er eksempler på slike komponenter. Skoleprogrammene kan være både universelle (tiltak for alle elever) eller selektive (for elever i risikogrupper, basert på for eksempel bestemte personlighetstrekk).

FHI konkluderer med at det er et betydelig sprik mellom hvordan programmene beskrives i den internasjonale standarden (ISDUP) og hva slags intervensjoner som er evaluert i forskningslitteraturen. ISDUP kan gi inntrykk av at evidensen er mer omfattende og mer entydig med hensyn til effekt, enn hva den refererte litteraturen tilsier.

Noen familieprogrammer har noe evidens i enkelte studier fra europeiske land, men ikke evidens for effekt i nyere kunnskapsoppsummeringer. Disse kan FHI derfor ikke anbefale å innføre i norsk kontekst.

Når det gjelder selektive skoleprogrammer (adresserer individuell psykisk sårbarhet) viser undersøkelsen av FHI at det er en utbredt skepsis blant lærere og rektorer til en slik tilnærming, fordi det kan føre til stigmatisering av elever, og slik sett vil kunne være etisk utfordrende.

Kan programmene overføres til norske forhold?

Svært mye av forskningslitteraturen på dette – som på mange andre områder – er dominert av studier fra USA, og mange av primærstudiene som inngår i de refererte oversiktsstudiene ligger dessverre flere tiår tilbake i tid. Man kan derfor spørre seg om evaluerte programmer ville hatt de samme effektene i dag, med tanke på de betydelige samfunnsmessige endringene som har skjedd, slik som framveksten av sosiale medier, og endringen i rusmiddelpolitikk og rusmiddelmarkeder.

Om det universielle skoleprogrammet Unplugged, som er vurdert som "fordelaktig" eller "sannsynligvis effektivt i ulike kontekster" i EUPC, konkluderer FHI med at man heller ikke der finner grunnlag for å anbefale skoler å iverksette programmet. En større studie om programmet ligger for langt tilbake i tid (20 år), og nyere oversiktstudier viser at slike programmer har liten eller ingen kortsiktig effekt på rusmiddelbruk. Begrunnelsen for ikke å anbefale implementering er også på bakgrunn av at mange lærere og rektorer tror at det vil være vanskelig å finne tid og penger til slike tiltak.

Programmer som adresserer individuell sårbarhet kan ha evidens for gunstig effekt. FHI konkluderer imidlertid at at det vil være lav aksept blant lærere og rektorer for å iverksette slike tiltak, og kan derfor heller ikke anbefales. Det vil være vanskelig å finne tid og penger til slike tiltak, og et manualisert program ville sannsynligvis bli tilpasset og/eller forkortet ved en evt. gjennomføring.

Utvikle allerede innførte tiltak?

Gjennomgangen FHI har foretatt kan virke nedslående. Norge er best tjent med en kunnskapsbasert portefølje av rusmiddelforebyggende tiltak med høy dokumentert evidens. Tiltak fra andre land, som FHI nå har undersøkt, viser seg ikke å være like lovende som man kanskje håpet på, eller kan være utfordrende å implementere i norsk kontekst.

Imidlertid har Norge allerede et solid system for rusmiddelforebygging (inkludert evidensbaserte tiltak) som er rettet mot mange settinger, aldre og risikonivåer. Det vil kanskje være en fornuftig vei videre i større grad å vitenskapelig evaluere eksisterende tiltak som er i bruk, slik at noen av disse kan forbedres for å øke effektivitetspotensialet.

Les mer om rusmiddelforebygging her