Politidirektoratet (POD) hadde invitert oss i Fagrådet sammen med Preventio og Actis til et orienteringsmøte om hvordan POD følger opp Rolleforståelsesutvalgets rapport. Det var på slutten av dette møtet at styremedlem Arild Knutsen overrakte brevet til Politidirektør Benedicte Bjørnland. 

Brevet er signert av alle de sju organisasjonene i Fagrådets Nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner:
Foreningen for human narkotikapolitikk, ved leder Arild Knutsen
A-larm, ved fagrådgiver Tommy Sjåfjell
Barn av Rusmisbrukere (BAR), ved generalsekretær Marius Helland Sjømæling
Marborg, ved Carl Eliassen
RIO, ved nestleder Asbjørn Larsen
Ivareta, ved generalsekretær Michael Lindholm
proLAR Nett, ved leder Ronny Bjørnestad 

Under kan du lese en noe forkortet utgave av brevet: 

I kjølvannet av debatten om rusreform har det skjedd store endringer i hvordan rusmiddelbruk møtes av politiet. Dette er noe vi verdsetter, men det har også oppstått mye usikkerhet blant de dette gjelder.

Det begynte med politiskandalen der det viste seg at politiet har drevet en uhjemlet praksis med rustesting, stripping, undersøkelser av kroppens hulrom, mobil- og husransakelser.

I forkant av Riksadvokatens presisering av at dette ikke er lovlig praksis, ble praksisen promotert i mediene som viktige verktøy for forebygging av bruk av ulovlige rusmidler, som politiet ville miste dersom Stortinget skulle gå inn for rusreformen.

Dette har vært praksis og en ukultur, som har fått pågå lenge. Det eksisterer stadig motstand mot å endre på dette og det har oppstått en uttalt usikkerhet rundt hvor langt politiets inngrepshjemler egentlig strekker seg.

Fra brukersiden er det følgelig mye usikkerhet knyttet til om denne praksisen faktisk er avsluttet, om det er garantert at politiet heretter forholder seg til sine hjemler. 

Høyesterettsdommene fra april 2021, og de påfølgende retningslinjene fra Riksadvokaten innebærer en de facto avkriminalisering av personer med rusutfordringer - og for personer som politiet ikke kan være sikre på om har rusutfordringer. Også dette er det mye usikkerhet rundt og dessverre noe motstand mot. 

Rusmiddelbrukere generelt har fått lavere tillit til politiet. Vi har merket en endring i autoriteten politiet har i møte med rusmiddelbrukere, noe som gjør at de ikke har den konfliktdempende effekt som de bør ha. 

For mange er mediebildet polarisert og uoversiktlig. Det er stor tilstedeværelse av politi ved åpne russcener, særlig i Oslo, samtidig står det i media at politiet sier de nå skygger unna miljøer med rusbrukere.

Det er veldig bekymringsfullt med denne usikkerheten og særlig at politiet uttaler at de ikke lenger skal være der det er rusmiljøer.

I dette perspektivet er det viktig å huske på at rusavhengige lenge har blitt definert og behandlet som gjengangerkriminelle og behandlet med store politiaksjoner med batonger, hester, tåregass og kneblinger, for å hindre en antatt epidemisk spredning av rusmiddelbruk. 

Dette har lagt grunnlag for holdninger og vært medvirkende til at rusmiddelbrukere som har gått til anmeldelse av forbrytelser, begått mot dem, har opplevd at saken har blitt henlagt, men at de selv har fått forelegg for en rusmiddelbruk som ble avdekket i etterforskningen av forbrytelsen. 

Mange i rusmiljøene har vært utsatt for vold, seksuelt misbruk og mishandling i barndommen. Og mange, særlig kvinner, i rusmiljøene er utsatt for grov vold og voldtekter. 

Vi mener det nå er på høy tid med en uttalt anerkjennelse fra politi-ledelsens side av at rusmiddelbrukere har en særlig sårbarhet for å bli utsatt for kriminalitet og at de skal beskyttes. 

Vi ønsker at: 

1. det tydeliggjøres at politiet ikke skal unngå rusmiljøene, men snarere endre praksis fra kriminalisering til atferdsregulering.
2. politiet skal sikre at rusmiddelbrukere er like beskyttet mot kriminalitet som alle andre.
3. rusmiddelbrukere skal ha den samme rettssikkerheten som alle andre kan ta for gitt. 

Det har gjort sterkt inntrykk å lese rapporten til Rolleforståelsesutvalget, som har gransket politiets forhold til den ruspolitiske foreningen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Der det ble konkludert at det ikke i tilstrekkelig grad har vært skilt mellom rollen som politi og rollen som medlem av NNPF.

I Rolleforståelsesutvalgets rapport slås det fast at forholdet mellom politiet og NNPF har vært tett og at NNPF har drevet kompetanseheving av politiet, narkotikaforebygging og narkotikapolitisk virksomhet i en og samme forening. Dette har skjedd med politiets aksept, oppmuntring og støtte.

Det har ikke vært til brukernes gunst, for å si det mildt, at politiet har overlatt ansvaret for gjennomføring og organisering av opplæring på doping- og narkotikafeltet til en privat forening. Og da til en forening som ikke på noen måte har vært med på den ruspolitiske utviklingen som vi er inne i, men som har promotert nettopp de integritetskrenkelsene som vi skriver om innledningsvis. 

Det rusforebyggende arbeidet som NNPF-medlemmer har bedrevet, noen ganger i politiuniform, anser vi som sterkt stigmatiserende for både brukere og pårørende og ikke kunnskapsbasert. 

Norge utmerker seg internasjonalt med et stort antall demokratiske og medlemsbaserte bruker- og pårørendeorganisasjoner, som skal fungere som vaktbikkjer mot systemet og kjempe for våre brukergruppers rettigheter. Det har ikke vært noen ideell situasjon for organisasjonene, så lenge NNPF har kunnet misbruke politiautoritet i sine møter med beslutningstakere og til å inngå avtaler med utesteder om å nekte adgang for gjester med standpunkter som noen av oss i organisasjonene har, mot at de har fått slippe å forholde seg til skjenkeregler.

Vi, Fagrådets nettverk av bruker- og pårørendeorganisasjoner, håper at både Politidirektoratet og Politihøgskolen vil invitere brukerorganisasjonene til et møte. Og at dere heretter vil benytte bruker- og pårørendeorganisasjonene på rusfeltet som ressurser til endring av holdninger og til å øke kunnskapen om rus og rusproblematikk blant politiets organer.