Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 3 er tydelig på at kommunene blant annet skal tilby «Utredning, diagnostisering og behandling», og at dette ansvaret også gjelder for «personer med … psykisk sykdom, skade eller lidelse, rusmiddelproblem, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne». Veilederen Sammen om mestring (Helsedirektoratet, 2014) slår fast at kommunene bør ha hovedansvar for behandling av brukere i hovedforløp 1 – det vil si personer med rusmiddelproblemer og psykiske helseproblemer som forventes å være milde og kortvarige.
Kjetil Orrem, Napha

En kommune er ikke en kommune
Over halvparten av kommunene i Norge har færre enn 5000 innbyggere. Det er kun 15 kommuner som har over 50 000 innbyggere.

-Pakkeforløp, retningslinjer og veiledere er designet for større kommuner. De tar ikke hensyn til distriktene, der det kan være en dagsreise å komme seg til en poliklinisk time på sykehuset.
Tilbakemelding vi har fått fra flere distriktskommuner

Målet for pakkeforløpene er bedre kontinuitet og samme kvalitet på tilbudet uansett hvor i Norge du bor. Dette er et hårete mål.

I Sandnes kommune i Rogaland, med nær 80 000 innbyggere er det eksempelvis spesialister ansatt i alle ledd og funksjoner, folk med lang erfaring og flere team med bred tverrfaglighet. I Vågå kommune i Oppland er det i motsetning fire stillingshjemler totalt som gir tilbud til de av kommunens 4000 innbyggere som har problemer med rus og/ eller psykiske lidelser. Forholdene er små og sårbarheten stor i forhold til kompetanse og sykmeldinger. Behandlingstilbudet inkluderer aktivitetstilbud, hjemmebesøk og samtaler,og lener seg på improvisasjon i enkeltsaker og tett samarbeid med fastlege, NAV og lokalmedisinsk senter.

Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre, men beskrivelsen av behandlingstilbudet i retningslinjer og i pakkeforløpene blir forvirrende for mange fordi virkeligheten er så ulik.

Hva innebærer behandling i kommunen?
"Behandlingsbegrepet mangler en tydelig definisjon. Lovverk, retningslinjer og veiledere bruker hyppig ordet «behandling» og de gir eksempler på, og beskrivelse av, anbefalte behandlingsmetoder. Men de gjør sjelden eller aldri noe forsøk på å definere hva begrepet «behandling» innebærer".
Kjetil Orrem i Napha

En kommune skal på linje med helseforetaket gjennomføre utredning:

Utredning er å belyse, synliggjøre og avklare ressurser og problemer på en systematisk måte. Utredning kan innebære et bredt spekter av metoder som bruk av vanlige samtaler og observasjon av atferd på den ene siden og systematiske diagnostiske intervjuer og nevropsykologisk utredning på den andre siden. Utredning inneholder både kartlegging og diagnostisering.
Helsebiblioteket.no

Helsebiblioteket definerer enkelt utredning og kartlegging, men beskriver behandling mindre konkret. De skriver: "Målsettingen for behandlingen kan være svært ulik fra person til person. Det kan være skadereduksjon og bedret livskvalitet på den ene siden og full symptomfrihet, rusfrihet, god funksjonsevne og integrering i samfunnet på den andre. Ofte vil målsettingen endre seg i behandlingsforløpet. For å stimulere personer til utvikling, men skjerme fra nederlag er det viktig å finne balansen mellom å utfordre til endring og ikke å stille for store krav eller forventninger".

Både støttesamtaler, veiledning, råd og oppfølging kan være behandling mener noen. Andre spissformulerer behandling til å kun gjelde konkrete og strukturerte behandlingsopplegg knyttet til traumer, avhengighet, vold, psykiske lidelser osv.

Begrepsforvirringen er ikke nødvendigvis et problem. Men rusfeltet bærer med seg en tradisjonen der mange innsatser har vært knyttet til omsorg og lavterskeltiltak. Dermed kan en avklaring være fruktbar. Mange kommuner har ansatt folk med spisskompetanse og videreutdanning som kompetansemessig er på siden og over de ansatte i spesialisthelsetjenesten.

Er vi der at noen kommuner nå kan klare seg selv, - mens andre kan prioriteres opp i helseforetakene? Kan en tenke nytt om henvisninger og gi noen kommuner større definisjonsmakt? Med de nye pakkeforløpene, lovtekstene og retningslinjene har vi all mulighet til å lykkes!

Pakkeforløp innebærer at pasienten skal få vite hva som skal skje, når og hvem som har ansvaret. Hver pasient får sin egen koordinator i spesialisthelsetjenesten, som skal være kontaktperson for både pårørende og pasient. Kontaktpersonen skal sørge for kontinuitet i behandlingsforløpet og at en unngår unødvendig venting. Eksempelvis skal det ikke lenger være opphold mellom avrusning og døgnbehandling.