Alkoholpolitiske virkemidler

Streng prisregulering, markedsføringsrestriksjoner og begrenset tilgjengelig har vist seg å være virksomme tiltak for å redusere skadelig bruk av alkohol i Norge og verden. Norsk alkohollov fra 1989 har innlemmet slike tiltak, og har som formål å begrense både det generelle forbruket av alkoholholdige drikkevarer, samt å begrense skadene som alkoholbruk kan medføre. 

Loven skal beskytte barn og unge mot eksponering av alkohol, både mot salg, skjenking og markedsføring (reklameforbud). I tillegg vil flere bestemmelser i loven, som ikke er direkte rettet mot barn og unge, også ha en indirekte forebyggende effekt overfor barn og unge. Eksempler på dette er bestemmelser om regulering av pris på alkohol (høy pris=lavere konsum), regulering av salgs- og skjenkesteder, og regulering av antall salgssteder (begrenset tilgjengelighet). Alkoholkonsumet til voksne begrenses slik fordi det ellers kan påføre tredjeparter, som barn og unge, store belastninger.

Aldersgrenser for kjøp og salg

Sammenliknet med de fleste andre europeiske land har Norge litt høyere aldersgrenser knyttet til salg og skjenking av alkohol. Salg, skjenking eller utlevering skal ikke skje til noen under 18 år. Den som skal kjøpe, selge eller skjenke brennevin (defineres som drikk med 22 eller mer volumprosent alkohol) må i følge alkoholloven ikke være under 20 år. For salg og skjenking kan det imidlertid gis unntak fra aldersgrensebestemmelsene for personer med fagbrev, dersom fagbrevet har naturlig sammenheng med salgs- og skjenkevirksomhet og utdanningen gir tilstrekkelig opplæring i alkohollovgivningen. Dette kan for eksempel gjelde for kokker og servitører. 

Nærmere halvparten av norske ungdommer i alderen 15-16 år rapporterer imidlertid at de har drukket alkohol i løpet av det siste året. Det føres ikke statistikk på hvor ungdommene har fått tak i alkoholen, men et hensiktsmessig grep for å utsette debutalderen kan muligens være å sikre bedre håndheving av aldersgrenser. Dette er noe nasjonale myndigheter i Nasjonal alkoholstrategi (2021-2025) har oppfordret kommunene til å gjøre.

Salg og skjenking til mindreårige

Salg, skjenking og utlevering (langing) til mindreårige kan straffes med bøter eller fengsel i inntil 6 måneder. Dersom overtredelsen av bestemmelsene i loven er særlig grov, er straffen bøter eller fengsel i inntil 2 år. 

Reklame og markedsføring

Reklameforbudet for alkohol er en viktig del av alkoholloven. Det er forbudt å reklamere for alkoholprodukter i alle kanaler, også på sosiale medier. Forbudet trådte i kraft i 1975. Det totale alkoholkonsumet var da blitt fordoblet i løpet av 20 år, og målsettingen om begrensning av omsetningen av alkohol hadde ikke vært vellykket. Man så på dette som et folkehelseproblem, og var spesielt bekymret for de unge. Stortinget ba derfor regjeringen om å legge fram et forslag til lovendring som begrenset omfanget av alkoholreklamen, så langt i retning av forbud som det ville være praktisk mulig å gjennomføre. Selv om man var klar over at forbud mot alkoholreklame alene ikke ville snu utviklingen, var man enige om at det ville være ett hensiktsmessig virkemiddel.

Reklameforbudet skal hindre påvirkning som kan føre til økt etterspørsel av alkohol, og bidra til en forståelse i befolkningen for at alkoholholdige drikkevarer skiller seg fra andre handelsvarer. Det skal også bidra til å skjerme barn og unge for påvirkning. Forbudet er et lovlig inngrep i ytringsfriheten, men det finnes en rekke unntak fra bestemmelsen. Alkoholforskriftens § 14-3 inneholder hele 20 unntak fra reklameforbudet. Privatpersoner kan for eksempel fritt omtale alkohol, også i sosiale medier, så lenge vedkommende ikke har kommersielle interesser i alkoholproduktene som omtales.

Det er Helsedirektoratet som har det nasjonale ansvaret for tilsyn med reklameforbudet, og som kan iverksette reaksjoner ved brudd. Fra september i fjor har det vært mulig for direktoratet å ilegge overtredelsesgebyrer overfor virksomheter som forsettlig eller uaktsom bryter forbudet. Foreløpig har det vært svært få saker hvor dette har vært aktuelt. På lokalt nivå er også kommunene ansvarlig for å håndheve reklameforbudet. 

Kan vi stole på at de alkoholpolitiske virkemidlene er kunnskapsbaserte?

En viktig forutsetning for arbeid med rusmiddelforebygging er at innsatsene er kunnskapsbaserte. Regjeringen har derfor gitt Helsedirektoratet i oppdrag å bidra til oppstart og utarbeiding av et nasjonalt program for rusforebyggende arbeid blant barn og unge. Formålet med programmet er å begrense skadene rusmiddelbruk kan medføre gjennom å implementere kunnskapsbaserte verktøy og metodikk hos aktører med ansvar for rusforebygging. Kunnskapsutvikling er en del av programmet. Folkehelseinstituttet har nylig gjennomgått alkoholpolitiske virkemidler beskrevet eller referert til i dokumentene International Standards on Drug Use Prevention (2015 og 2018) og Europiean Prevention Curriculum (2019), og vurdert bruken av disse i norsk kontekst. Konklusjonen er at dette er de virkemidlene som har det beste vitenskapelige grunnlaget for forebyggende effekt på rusmiddelbruk og skader. Den dokumenterte forebyggende effekten er, med unntak av økning av aldersgrense, en gevinst for hele befolkningen, inkludert barn og unge.