Fagrådet vil understreke at det er flere forhold som leder til denne utvikling.

• For det første har antall personer i LAR økt sterkt.
  
• For det andre har det de seinere åra vært en klar utvikling mot at personer som er i LAR ikke skal få avsluttet behandlingen, på tross av at de har opprettholdt et rusmisbruk.
  
• For det tredje vil gjennomsnittsalderen på de som er i LAR øke som en konsekvens av at få blir skrevet ut, da LAR for mange vil bli en livslang behandling.  

Med de skader på kropp og sjel som  mange har pådratt seg gjennom tiår med tung rusing, er det dessverre ikke oppsiktsvekkende at det skjer dødsfall betydelig hyppigere enn i normalbefolkningen. Når vi velger å beholde personer som fortsetter å ruse seg innenfor et behandlingssystem, er det også logisk at andel dødsfall innenfor systemet øker i forhold til antall dødsfall utenfor systemet.
 
Kombinasjonen LAR - medikament og andre rusmidler er farlig. I tillegg gjør rusingen at den enkelte ofte ikke klarer å nyttiggjøre seg de tiltak som faktisk fins. Det betyr at aksept for rus i LAR i for stor grad kan undergrave nytten av de rehabiliteringstiltak som settes i gang. Det er derfor viktig at såkalt ”skadereduksjon” ikke erstatter rehabiliteringstanken. Rehabilitering innebærer at det også må stilles noen realistiske krav til den enkelte pasient. Det er viktig å ikke glemme at folk med en rusavhengighet også har valgmuligheter og muligheter til å påvirke sitt eget liv.  I tillegg er det viktig at det innenfor NAV finnes fagfolk med kunnskap om rus, da det er lokalt at det viktigste rehabiliteringsarbeidet foregår for denne gruppen. Samtidig må helse- og sosialtjenesten lokalt i kommunene, følge opp denne gruppen mennesker både i forhold til psykiske og fysiske plager.