Fagrådet har med stor interesse fulgt fremleggingen av rapporten fra Stoltenbergutvalget

Mange gode tanker og intensjoner legges frem. På samme måte som Samhandlingsreformen peker på behovet for tidlig intervensjon, sammenhengende tjenester og fravær av sviktsoner, understreker utvalget dette. Dette er ikke nye tanker, men en bekreftelse på det arbeidet som Bjarne Håkon Hansen gjorde i samarbeid med brukerorganisasjoner og fagfolk våren 2009.

Når utvalget påpeker behovet for sammenhengende tjenester, vil også Fagrådet understreke viktigheten av samtidighet i tjenestene, da mange rusavhengige trenger flere tjenester samtidig. Dette krever stor grad av samhandling.

Stoltenbergutvalgets visjoner om et likeverdig behandlingstilbud for rusavhengige, på lik linje med andre grupper i samfunnet, hilses velkommen. Her gjenstår det fortsatt mye.

Skal vi tilby behandling istedenfor straff, og gi den rusavhengige et alternativ til soning, kreves tilgjengelige behandlingstilbud. Visjonene til utvalget kan først bli realitet når vi har tilstrekkelige og tilgjengelige tjenester. Forslaget om bl.a. å fjerne egenandelen på polikliniske tjenester, vil kunne øke tilgjengeligheten.

Den snart 3 år gamle opptrappingsplanen innafor rusfeltet går mot sin slutt, og ventetider og fristbrudd er fortsatt langt fra løst. Skal nye grupper forespeiles behandling må tilbudet rustes kraftig opp, og ikke bygges ned slik vi ser i dag. Utvalgets forslag vil kreve en fortsatt kraftig opptrapping av rusfeltet, noe som er helt nødvendig.

Rapporten til Stoltenbergutvalget bekrefter mye av det rusfeltet har pekt på de siste åra, og håper dette nå kan bli virkelighet. Men det vil ikke kunne skje uten politisk vilje til å investere i rusfeltet.

Forslaget om å åpne for utdeling av heroin fikk et knappest mulig flertall i utvalget, og deres begrunnelse for å foreslå dette er ikke overbevisende. ”Vi kan ikke la det være uprøvd.” Fagrådet er svært tvilsom til at dette er veien å gå, og ser ikke at verdigheten til de mest utslåtte rusavhengige blir bedre av å åpne for heroinutdeling. Dette er til sjuende og sist et verdivalg. Her mener Fagrådet at debatten om hvilke verdier vi skal legge til grunn for norsk narkotikapolitikk må fortsette i forlengelsen av utvalgets utspill.

Les rapporten her...

Fagrådet ber om innspill til videre arbeid med Stoltenbergs rapport, hvor vi skal utforme et høringsnotat.
Fagrådet oppfordrer til debatt på sidene.

Det er veldig mye som virker i dag, først og fremst behandlingsinstitusjoner og behandlingsformer. Det vi trenger er boliger til de som verken eier eller leier, og i tillegg trenger vi oppfølging, oppfølging og oppfølging. La oss rendyrke det som fungerer og supplere med det som mangler, fremfor å sette i gang en omfattende rusreform der ansvarsfordelingen igjen på defineres. Det står på vilje, villighet og penger.
Oddmund Harsvik 18.06.10
Rusfeltet trenger sammenhengende tjenester og flere langtidsplasser på institusjoner. Et meget variert opplegg på institusjonene er en god ide. I dag standardiseres det meste, og færre og færre personer passer inn i denne standarden. Sammenhengen mellom kommune og stat er ofte helt fraværende. Hvis folk får hjelp når de er motiverte, mulighet til å være lenge på institusjon og mulighet til å flytte dit man vil etterpå, hvor man får et tilbud om en egnet bolig, gjeldsrådgivning og aktivitet kan mange rusavhengige få til det livet de selv ønsker.
Jim Melby 21.06.10
Synes tankene og verdiene og intensjonene er gode, men dette virker svært kostbart og ikke nødvendigvis overførbart til et norsk system. Hvorfor er det slik at man tenker at en mer liberal holdning til alkohol ikke er godt for nordmenn og strammer tøylene, mens når det gjelder narkotikapolitikken, så er det liksom ikke sammenlignbart? Ser dessverre etter noen år i feltet at stadig flere i LAR mister grepet og faller utpå med økt misbruk av rusmidler, nettopp fordi pasientrettigheter og nye retningslinjer gjør det mulig. Man trenger ikke å strekke seg lenger i LAR. I de mindre byene er det fullt mulig å få god hjelp og rehabilitering i LAR, men det fordrer jo også at pasientene må legge en innsats i dette. Det er ikke like lett å få til, når man ser at andre kan innta rusmidler uten noen form for konsekvenser. Da er det lett å miste fokus og motivasjonen man trenger for en vellykket rehabilitering. Mye ligger faktisk hos pasientene selv, man må ikke glemme det. Synes lett debatten blir svært ensidig. Hva med heroinet Norge har tenkt å tilby misbrukerne. Blir det egne opiatplantasjer til legalt bruk for oss her i Europa, uten at kriminelle tjener på dette? En annen ting jeg undres over er, hva gjør man når man ikke har flere blodårer igjen å bruke? Hvis man da setter det muskulært og får abcesser, kan man da saksøke staten for dette? Er alle slike praktiske ting rundt dette tenkt på? Tror dette kan bli problematisk å overføre til Norge, selv om dette selv er tenkt for et fåtall. Jeg kjenner at det blir stadig vanskeligere å holde et behandlingsfokus i LAR, da man etterlyser rehabiliteringen sentralt, men ved å løse opp alt av krav i LAR, tar man samtidig fra mange av pasientene muligheten til å jobbe litt for å få til ting. Å forvente noe av et menneske er faktisk å vise respekt for vedkommendes ressurser. Selv om det for mange i LAR faktisk er mer snakk om en habilitering, da de fleste ikke vet hva et rusfritt, såkalt velfungerende voksenliv er, noe som krever desto mer av behandlingsapparatet.Å kunne bo alene er ikke noe alle i denne gruppa mestrer, ifht matlaging, renhold, betaling, osv.. Ser at man ikke legger like mye vekt på urinprøver eller overvåking av inntak heller, og det bekymrer meg, når vi ser en stadig økning av salg av medisiner til folk i randsonen utenfor miljøet, med og uten barn, som da har lett tilgang til opiater. Som våre pasienter igjen tjener penger på. Det er dessverre en kynisk verden der ute, og jeg tror ikke det er lurt å slippe opp alt av regler, fordi noen ikke klarer å overholde dem. Vi ser dessverre at suksesshistoriene hos oss blir stadig færre, etterat man forstår at det faktisk er "lov" til å ruse seg i LAR uten å bli skrevet ut. Færre får til en rehabilitering de egentlig ønsker, fordi de ikke orker å jobbe for en rusfri tilværelse. En helt klar konsekvens av en stadig oppmyking av hva som kreves for å være i LAR. For meg så virker det som om de med mulighet for å lykkes i LAR,også med en rehabilitering, nå ofres for å redde de svakeste. Hvor er etikken i det?
Yvonne Strøm, Larvik 21.06.10
La de få det. Er enig med Stoltenberg fult ut.
Thorun 22.06.10
Rapporten har et bredere fokus enn et lite forslag om et avgrenset prosjekt for utprøving av heroin til dem som ikke klarer å nyttiggjøre seg av andre tiltak/rehabilitiring. Synes det er synd at media bare fokuserer på dette. Jeg ønsker velkommen forslag om å avvikle egenandeler for behandling av narkotikavhangighet. Følger utvalgets argumentasjon på dette. Jeg følger også utvalget kritikk på nåværende fragmenterte tjenester og behov for å ha fokus på sammenheng i tjenestene og at det faktiske er viktig at samme behandlere(hjelpesystem) følger våre bruker over tid (jfr. forskning som viser at behandling/rehabilitering tar tid). Synes forslaget om MO-sentere er spenende i - ivareta kontinuitet i behandlingen på et forvaltningsnivå - "halvannenlinjetjeneste" . Ser at forslaget innebærer organisasjonsmessige og forvaltningsmessige utfordringer i forhold til organiseringen av hjelpeapparatet i 1. og 2. linjetjeneste - men jeg synes MO-senterene er en spennende ide - for å bedre sammenheng og helhet i behandlingforløpene - og som bør arbeides videre med.
Unni Moen, Arendal 23.06.10

Kommentar

Namn

september 2010
1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30